Frimurer-revolusjonen i Frankrike 1789

http://www.solkorset.org/historie/index.xml

 

Del 1

 

Tilegnet EU's undersåtter

 

EU - pan-Europa-Unionen - er i dag den mest illevarslende utvekst og den største trussel mot Europa. Paradoks? Nei, bare for den som ikke har noe forhold til europeisk historie og kultur. Det torde virke opplagt at denne sammenslutning - om det er hva EU er - må begrundes i et europeisk fellesskap. Hvorfor skal vi knytte oss tettere sammen om ikke for å dyrke noe vi har felles? Hvordan kan et forbund gavne om ikke folkenes viljer trekker i samme retning? Disse elementære og selvsagte betraktninger er allikevel fremmede for EU-maskineriet. I disse dager forhandles det om EUs verdigrundlag og grundlov. Pampene i apparatet småkjegler om så mangt, men én ting er de enige om: De europeiske folks arvegods må holdes utenfor EU's forfatning og formåls-paragrafer, og ikke bare forsåvidt som det hører til et nasjonalt særpreg. Den Europa-fremmede ånd i EU møter oss allerede på flagget. Tolv gule stjerner i ring på blå bunn? Skal dette være et symbol for noe ved Europa? Dette dristige banner kan gi en ubehagelig fornemmelse av å ha våknet opp efter en Tornerose-søvn, hvorunder en rase- eller religionskrig har avgjort vår skjebne. Utelatelsen, eller utskiftningen, er så prangende at man vel hadde ventet en reaksjon fra noe hold? Er ikke kristendommen den tro, det livssyn og verdigrundlag, som i tusen år og mer har sveiset europeere sammen til en felles livsform i nasjoner og riker, og som også har vært arnen til de store stridsmål oss i mellom? Dette skal ikke tas som en høylydt bekjennelse til kristendommen, men som en historisk spasergang i ransakende ånd. Noen på dette kontinent ser vel ennu på seg selv som kristne, og langt flere har vel aktelse for sine forfædres tro? Hvorfor tier de? Kristenkorset er byttet ut med den femtakkede stjerne, pentagrammet, Sovjet-stjernen, Satan-symbolet; og Israels tolv stammer omslynger vår jord som Midgardsormen. Selv de med et blandet forhold til kristendommen kan vel ikke stille seg likegyldige til det?

 

Det er ikke bare kristendommen EU fornekter. Rase, nasjon, ætt, hjem, jord, arv, tro, fromhet, sed, plikt, ære, troskap, kjærlighet - alt som er av nordisk ånd og er oss dyrebart fornektes. Og likevel har de nordiske folk overgitt seg uten kamp. Ser de da ingenting; er de hypnotisert av massemedias evindelige pratmakeri? Det norske folk har to ganger avvist EU, men jeg er redd det ikke skyldes annet enn en heldig konstellasjon av næringsinteresser. Og avstemningene kommer til å fortsette helt til svaret blir ja; men da til gjengjeld aldri mer! EU er som Logen selv en enveis-gate - man kommer seg inn, men ikke ut. Selvfornektelsen og selvoppgivelsen er som døden irreversibel, den kan ikke gjøres ugjort. Har vi én gang avhændet fædrelandet vårt får vi det aldri igjen. Ulykkeligvis er det ikke som folk i organisk fellesskap vi skal vælge vår fremtid, men som en hop av isolerte individer i hemmelig masseavstemning. Atomer som har brudt båndene og unndratt seg pliktene skal røste over det de ikke anerkjenner. Hadde enda stemmeretten vært beskrænket til nordmænn - men vårt folks eksistens anerkjennes ikke, og hvem som helst får stemme, bare formalitetene er i orden. Ditt nei, som også er et nei fra forfædrenes graver, kommer til å overdøves av en negers eller en tyrkers eller kinesers ja. Alt ja-siden, jødenes knekter i Norge, trenger å gjøre er å importere nok stemmekveg fra Langtvekkistan. De strømmer inn fortløpende og formerer seg hurtig, og det er bare å vente til vektstangen begynner å tippe over. Og hva slags folkefeller er det vi har i dag til å dæmme opp for denne fare og forskanse seg om nasjonal-helligdommen? Har de edelt blod, sunde instinkter, god oppdragelse, er de vel underrettet? Det er ikke den beste blant oss som skal svinge sverdet, men en middelmådighet - den neste person du treffer på gaten. Vil denne norske mann eller kvinne, ungdom eller olding være seg sitt ansvar bevisst og besitte den visdom som fordres for å legge sin tunge på den skål som er gyldig for vårt folks henrullende slekter fra evighet til evighet?

 

Årsaken til at alle folk slukes av EU, og snart også vi, er at de allerede er hjemsøkt av det forfall som EU legemliggjør og driver videre. De har oppgitt sin nasjonale organisasjon og ledelse, glemt sin sedvanerett, forlatt sitt artsriktige levevis. Tenk deg at EU-saken kom opp for 100 år siden - på den tiden hadde Norge ennu nasjonale førerskikkelser, som Ibsen og Bjørnson, og senere Nansen og Quisling - høyt ansette brennende norske mænn som folk så opp til og lyttet til. Vis meg dagens naturlige og rettmæssige autoriteter! Vis meg en folkefelle som ser opp til noen annen enn raseløse rocke-stjerner, fotball-stjerner eller seg selv! Før i tiden, mens nordmænn ennu hørte blodets stemme og adlød dens befaling, tilkjente folkets livsprosesser hver mann en rang og hans råd en vekt. Folket hadde en naturlig og god måte å fatte beslutninger på som øste av hele dets beholdning av erfaring og innsikt og førte til kloke løsninger for folk og samfund som helhet. Folket var en organisme med sitt eget liv, som også omfattet de døde og kommende slekter, og dette liv var gitt av arven: blodet, sedene og skikkene. For 100 år siden befant vi oss i en tilstand av fremskreden oppløsning; men vi hadde ennu et offentlig rom, og mænn på talerstolen som ikke var dårer eller kjeltringer, men tjente sitt folk og fædreland efter beste evne og med stor oppofrelse. Hva ville Ibsen og Bjørnson ha sagt til å innlemme Norge i, la Norge smelte sammen med og forsvinne i et paneuropeisk imperium av EUs karakter, et folkekaos fra alle verdens hjørner uten noen egentlig kultur, akkurat som det råtnende sene Romerriket? Begge mænn var germanister; de trodde på et forbund grundet på nordisk rase og kultur - på fellesskap.

 

Når dagens storbymasser av rotløse individer som ikke kjenner eller bryr seg om hverandre, som er opptatt med sin materialistiske streben, skal ta stilling til EU - hva har de å ty til av opplysning og verdier? Det samme fjernsyn og den samme presse som alt lenge har foret dem med globalistisk slumkultur. Akkurat som vi har mistet vårt nasjonale førerskap har vi også mistet våre nasjonale talerør, og massemedia er institusjoner i den Nye VerdensOrden, eid og styrt av finansfyrster som skjuler seg bak et vev av holdingselskaper og kan være vanskelige å oppspore. TV-titteren og avisleseren vet ikke hvor budskapet kommer fra og hva hensikten er. EU er liksom disse massemedia maktapparater der har krystallisert seg gjennom kriger og omveltninger, men fremforalt åndslivets forvandling, over de seneste 300 år. Hvorledes kan det arme individ ha noen mening om disse maktsystemer? Det er selv et produkt av dem! Siden de folkelig-nasjonale bånd er smuldret bort og kildene til artsbevarende opplysning og rettledning i livet tørket inn, blir individet isolert og hans person formes av dem han må suge sin åndelige næring fra. Han blir til en automat som produserer og konsumerer; overskrider hans tanker i det hele tatt hans egoistisk-materialistiske horisont, så blir de skjematiske: han klikker i et system av menyer som han har lastet ned fra massemedia. Derfor er alle for demokrati, menneskerettigheter, humanitet, frihet-likhet-brorskap. Ingen spør hvilken virkelighet skjuler seg bak disse ord og begreper; de er den Nye VerdensOrdens dogmer, den universelle katolske liberale kirkes teologi. Ved siden av disse avguder har den også sine demoner: rasister, nazister, terrorister. Individet kan ikke tenke utenfor denne ramme da han intet annet fast holdepunkt har å bedømme den ut i fra. Han er derfor ingen person, men et massemenneske. Han bejaer alle politiske utspill som ligger i forlengelsen av dogmet, såfremt hans egne nærliggende lyster, drifter og behov ikke blir skadelidende.

 

Siden EU ikke anerkjenner raser, nasjoner eller blodsbånd av noe slag, fornekter de også all sann religion og kultur, for åndsverk skapes av folkeorganismer, ikke menneskemasser. Når vi tar for oss en stor, edel og genial mann i Germanias historie, så stirrer vi oss lett blind på individet og overser at denne fremragende mann står i organisk forbindelse med det folk som avlet ham: Han er hverken den første eller siste i rekken, og det er ikke bare blodet han har fra sitt folk, men også en åndelig og sedelig overlevering. Svikter folkets kraft og sundhet, så opphører store mænn å stå frem fra dets skjød. EU er ikke et forbund av europeiske nasjoner. EU er et skritt på veien mot en verdensomspennende enhetsstat. Den kommer ikke til å nøye seg med å suge opp nasjoner og stater på europeisk jord, men som Tyrkia allerede viser vil ekspansjonen fortsette inn i Asia og Afrika. Det er ikke fordi noen forskrudde EU-pamper mener at Tyrkia hører til Europa at dette land skal innlemmes, men fordi EU ikke ser noe fellesskap i Europa, men bare et negerende verktøy til oppløsning av nasjonene. Det finnes ingen grenser i de anskuelser som sitter i sadelen i EU, og derfor kommer det heller ikke til å finnes noen endelige geografiske grenser. Alle folkeslag over hele verden vil med tiden innlemmes, om enn ved de lag under et annet navn enn EU. Skulle fremtidens nordmænn protestere mot at menneskehavene i Afrika, India og Kina kan flomme over landet vårt uten hindringer så vil EUs myndigheter møte oss med samme holdning som om negre protesterte mot nordmænns nærvær i Norge: For dem er vi bare "mennesker", uten rase, hjem eller jord, og vi vil ha de samme "menneskerettigheter" i Norge som afrikanere, indere og kinesere. Dette er i alle fall teorien. I praksis kommer vi til å bli utsatt for det hat som alle underlegne raser nærer overfor sine overmænn, og som gir seg til kjenne allerede i dag. Vil du ha et innblikk i fremtidens Norge? Reis til Syd-Afrika!

 

Skal vi kunne verge oss mot den store fare som truer det norske folk og den nordiske rase, må vi forstå hvem det er som har makten i EU, hva deres planer er, og hvordan de arbeider. Frimureriet står bak alle kriger, revolusjoner og attentater de siste 2-300 år. Frimureriet er i dag verdens mæktigste organisasjon, med omkring 6 millioner brødre verden over, over 3 millioner i USA, omlag 600 000 i England, og noe sånt som 17000 i Norge. De fleste av disse er gojim, men den hemmelige ledelse er jødisk, og alle dumme gojim omvandles til symbolsk omskårne kunstige jøder som forråder sitt folk og tjener Juda. Mens jødene har gjort alt i sin makt for å oppløse alt fellesskap og samhold og organisasjon oss nordiske rasefrender i mellom, er organisasjonen av frimurere bare blitt mæktigere. Vi står derfor hjelpeløse som individer uten enighet og overbevisning, og overrennes fullstændig av de ensrettede frimurere. All makt i stat og samfund er overtatt av frimurerne, og selv om enkelte nordmænn gjør seg gjeldende og står utenfor logen, hjelper det folket ikke det spor fordi de er individer uten folkelige røtter. For å hevde oss trenger vi opplyste folkefeller til å ofre seg med jernvilje for folkets liv og fremtid.

 

Frankrike var det første land som ble offer for frimurernes nedrivende sammensværgelse. Frimurer-diktaturet i dagens EU fekter med samme ideer og slagord som sto frem under "opplysningstiden" og den "franske" revolusjon. Men den revolusjonære patos er i dag tonet ned, fordi man ikke lenger trenger flere omveltninger da man har overtatt makten og styringen i alle land. Jakobinere og bolsjeviker blir ikke fremhevet som forbilder fordi man er redd for å bre opprørsstemning i gojim-folkene. I dag er det mer beleilig for jødene at gojim flest er upolitiske og opptatt av sport, reiser, sex, underholdning o.a.. 1789 var et skjebnesvangert år i europeisk historie. Efter Kabbalah var det et Javhe-år, fordi 1+7+8+9=25=52, et "hellig" tall. Så var det 100 år siden den siste Stuart var styrtet fra Englands trone, 200 år siden Bourbonene kom på tronen i Frankrike, og 300 år siden den hemmelige nasjonale jødiske verdensregjering møttes i Konstantinopel og la planer for angrepet på Europa. Et dokument falt i våre hænder: Et brev fra jødenes fyrste i Konstantinopel, som foretreder for det store jødiske råd og rabbiene, av 1489 til rabbineren i Arles, Frankrike. Heri befales jødene: "Oppdra deres barn til handelsmænn, hvormed de litt efter litt berøver gojim deres gods... Gjør deres barn til leger og apotekere, slik at de tar livet av gojim... Sørg for at deres barn blir domherrer og geistlige... La deres barn bli advokater og notarer. La dem blande seg i alle statsanliggender, så de til slutt bøyer gojim under deres åk og dere hersker over verden... Erfaringen vil lære dere at dere tross undertrykkelsen dog til sist må komme til makten." Når det her tales om undertrykkelse så må man kjenne jødisk sinnelag for ikke å misforstå: Jødene hadde helt siden det sene Romerrikes dager hatt privilegier i samfundet, både gjennom kirken og fyrstene, og når de bodde i ghetto var det av eget valg for å bevare samholdet, egenarten og fiendskapet til vertsfolkene. Da de i løpet av middelalderen ble utvist fra det ene land efter det annet, midlertidig fra nesten alle land, så skyldtes det ikke kongenes eller biskopenes ønske, men almuens opprør mot jødenes åger og bedragerier, deres slavehandel og rituelle drap på kristne barn osv..

 

Da England i 1588 slo den "uovervinnelige" spanske armada, kom verdenshandelen over til England og Holland, og titusenvis av jøder, som hadde vært en landeplage for spanjolene, utvandret fra Spania til disse land. England hadde som så mange andre land dårlig erfaring med jødene fra gammelt av - i 1289 var de blitt kastet ut av landet - men puritaneren og frimureren Oliver Cromwell, som holdt seg til det Gamle Testamente og var jødetilbeder, ikke kristen, knekket det engelske folks motstand mot jødene og bragte en mengde jøder over til England. Han kom til makten i 1649, understøttet av jødiske bankierer som holdt til i Holland, og halshugget Charles I, en Stuart. Hvordan kunne det ha seg at puritanerne og Cromwell var blitt så påvirket av jødisk ånd og tankegods? Man må forstå at kirken i Rom i tusen år hadde innpodet oss germanere en lære som var en forfalsket kristendom utgått fra jøden, fariseeren og apostelen Paulus. Denne lære, som snakket om den gamle og nye pakt og jødene som Guds utvalgte folk, ga jødene en særstilling i våre germanske samfund, både gjennom kirken og som finansmænn ved fyrstenes hoff og som handelsmænn. Efterhvert som germanerne våknet til selvbevissthet og prøvde å hevde sin nasjonale egenart, kom det til kamp mot den universelle fædrelandsløse kirke. Jødene førte på sin side dels sin egen kamp for å svække kirken, dels utnyttet de vår frihetskamp, for deres mål var fra gammelt av verdensherredømme, og de kunne ikke nøye seg med den begrensede innflytelse kirkens lære gav. Med sine kabbalistiske organisasjoner anstiftet de opprør på løpende bånd mot Rom; albigensere, waldensere, husitter og mange andre blotet Rom og førte kirken til varig nedgang. Martin Luther var blitt opprørt over den jødisk-orientalske ånd som hersket i kirken, dens ufromme forretningsvesen med avlat og dens magisk-materialistiske ritualer og avgudsdyrkelse. Akkurat som Jesus engang hadde jaget de jødiske pengevekslere og høkere ut av tempelet, refset Luther kirken og stilte opp en ny lære på Bibelens grund. Men det var først senere i livet han gjennomskuet jødenes fordervelige spill i kirken og kristendommen og aftenlandets historie overhodet, og da lot han ikke en preken eller bordtale gå fra seg uten å angripe dem. Det truet med å lede til almen oppstand blant tyskere mot jødene - da dør Luther plutselig i "rett tid" (1546).

 

Efter Luthers død greier den kabbalistiske, okkulte hemmelige Rosekors-ordenen (Rosenkreuzer, Rosicrucians), under sin leder Melanchthon, å knekke den folkelige germanske kraft i Luthers bevegelse og føre reformasjonen på vildspor. Så var lutherdommen straks blitt forfalsket av jødene slik kristendommen i sin tid var blitt det. Protestantene ble nu en ivrigere forbundsfelle for jødene enn kirken i Rom noensinne hadde vært. Men jødene ønsket ikke at protestantene skulle vokse seg for sterke, og fryktet at noen blant dem på ny kunne komme til å rette oppmerksomheten mot den perfide fordekte rænkesmed. De spilte de to konfesjoner ut mot hverandre, samtidig som de sikret seg varig innflytelse gjennom sine hemmelige ordener; innenfor katolisismen Jesuitter-ordenen, ledet av Ignatius Loyola. Langs denne vei kom det til det blodigste oppgjør som den nordiske rase noensinne har utkjæmpet før det 20. århundre: 30-års-krigen. Forgiftet av jødisk bigotteri og jødisk hets på begge sider slaktet vi våre rasefrender i slikt umåtelig omfang at det tyske folk nesten døde ut. Bare i England var det fred og fordragelighet hva religionen angår, en utålelig og farlig tilstand sett med jødiske øyne. Så fikk de altså Cromwell til å anstifte brand og borgerkrig og bringe Stuartene til fall. Til dette utnyttet de det hemmelige okkulte frimureri som allerede fantes i England, og oppdro puritanerne i jødisk ånd, i det de gikk vesentlig lengre enn kalvinistene og lutheranerne hadde gjort.

 

Nu er vi fremme ved nøkkelen til historien slik den har utviklet seg fra 1600-tallet til i dag. Det var særlig puritanerne blant republikanerne som bragte revolusjonen til seier og Charles I til skafottet. Den puritanske lære var forankret i det Gamle Testamente (jødenes Torah), og så sammenlignet de Cromwell med Gideon eller Judas Maccabeus. Man begynte å bruke jødiske navn fra GT istedenfor engelske, og satte til og med Judas løve på sine seierrike faner. Ja, man gikk videre, og betraktet tiden under Stuartene som det "egyptiske fangenskap". Man foreslo i fullt alvor å bytte søndagen som hellig dag ut med sabbaten. Englændere bereiste kontinentet for å føre lærde samtaler med rabbinere, og noen trådte sogar over til den jødiske tro. Jødene fant en genial måte å knytte engelskmænnene til seg i varig forbund på ved å innbilde dem at de skulle utgjøre israelittenes 10 tapte stammer! Millioner av angloamerikanere går rundt den dag i dag og tror på dette. Altså var også englænderne av "Gud" (dvs. Jehova, Satan) utpekt til å bli verdens herrer. Cromwell's tese lød: "England er Guds utvalgte folk. England er Guds verktøy for å befri og oppdra menneskeheten. Englands fiender er Guds fiender." Dette innebar en religiøst fundert fordring om britisk eneherredømme i verden, og rettferdiggjorde alle midler, også å bringe andre europeiske nasjoner til undergang ved skruppelløs maktpolitikk og sammensværgelser. Det er i dette lys man må forstå de grusomheter England har begått mot indere, irer, boere, nordmænn, franskmænn, tyskere, russere osv.. Det er her forklaringen ligger på 300 års kriger, revolusjoner og attentater. Det perfide Albion! Englænderne var blitt kapret av jødisk ånd og vilje og hypnotisert til å tjene Judas mål om verdensherredømme mot sin egen rase. Og dette fremmedvelde bar de med seg til Amerika slik at det i dag er USA som er hovedbærer av besettelsen. Intet ved dette har ændret seg, men angloamerikanerne turer frem med å begå de mest hårreisende forbrytelser mot verdens folk, under oppsyn av sine jødiske herrer, og føler intet samvittighetsnag derved. Deres bunnløse nederdræktighet og løgnaktighet består. Målet forblir det samme.

 

Snart smittet jødisk vesen den engelske sjel og tok den til fange. Anglikanere og Skotter søkte gjennom strenge lover å regulere og rasjonalisere livet på alle områder. En trangsynt og nidkjær søndagsfeiring fulgte sabbatens forbilde; det oppsto en "kristen" fariseerdom. Den maskinmæssige måten å leve på fremmet kapitalismen, og om 1700 våknet en heftig handels- og ervervsdrift. En samtidig skrev: "Ingenlunde tvunget, men til følge av en uforutsett og uventet forvandling av folkeånden, er alle deres tanker og tilbøyeligheter rettet mot forretninger, som var de sammenfattet og ledet av en høyere makt." Man stilte sin skinnfromhet støyende til skue og henga seg til umåtelig pengebegjær, og det uhørte bigotteri var akkurat som hos jødene kilden til den mæktige ervervsdrift. Så kom "opplysningstiden" - så kaller man rasjonalismens tidsalder - hvor folk trodde at de kunne regne ut alt og styre alt med sin beregnende forstand. Man konstruerte seg ad denne vei i stat, samfund, rett og næring en orden som skulle gjelde for alle land, folk og tider; ja, man regnet seg uten omsvøp no-nonsense frem til den "riktige" religion.1 Slik ble alt sjelløst, da man fornektet alt i livet som ikke lot seg gripe ved den "rene fornuft". Alt opphøyet og vakkert, fromt og hellig ble trampet ned og knust av maskinene. Man var kommet så langt bort fra den nordiske sjel og fra Jesus Kristus som mulig - hva ventet menneskene nu?

1Idag regner man ut et menneskes verd ved å underkaste det 10-15 minutters mekaniske hodeøvelser og ender opp med en IQ-score, som angloamerikanere tar ytterst alvorlig!

 

Liberalismen fulgte. Den var en jødisk oppfinnelse som skulle oppløse alle fellesskap i folkene ved å preke individets frihet og rettigheter, og fornekte eller ignorere plikter og over-individuelle verdier. Mens individene før skulle tjene staten som folkets eller Guds bevisste redskap, skulle staten herefter tjene individets lykke og tilfredsstillelse. Liberalismen passet som hånd i handske til rasjonalismen; bekræftet intetheten til folk og rase som den blotte forstand hadde slitt med og kommet til å betrakte som en sækk individer med et nettverk av kontrakter.1 Tilsynelatende lå det en motsigelse i å være Guds utvalgte folk og samtidig ikke noe folk, men med dette forholder det seg som hos jødene, at samholdet kommer i stand ikke av indre fromhet men av ytre tvang og nødvendighet. Med oppløsningen av folkets immunforsvar mot fremmed-elementer kunne jøden manøvrere seg inn i alle gode selskaper og selv legge hånden på roret hvor han før hadde vært henvist til stråmænn. Med guddommelig rett og forsynets velsignelse kunne individet, engelskmannen eller jøden, hemningsløst utfolde sin griskhet og begi seg ut i verden for å voldta andre folk og land og bygge imperium. Det individualistiske perspektiv fremmet materialisme, prinsippløshet og umoral, fordi all idealisme fører ut over individet til noe høyere enn jeget, noe evig. Da den siste Stuart falt og Wilhelm av Oranien kom på tronen i 1689 gikk makten over til parlament og børs, hvor den siden har forblitt, med kongen som gissel, utstillingsdukke eller agent for den skjulte jødemakt. Restaurasjonstiden under de siste Stuartene ,efter Cromwell, hadde ikke vært noe virkelig monarki, men en overgangstid.

1Og i rasens tilfælle som ulike hudfarver.

 

Med den germanske idealismes tilbaketog og den jødiske materialismes fremvækst, med guld og kapital som verdinormer istedenfor byrd og karakter, måtte friheten utarte fra indre sjelelig frihet og politisk frihet til den enkeltes tøylesløse og skrankeløse frihet til å følge sitt begjær, uten binding til fellesskapet. Germansk rett og rang til å føre ble avløst av parlamentarisme og demokrati, massevelde, blinde og nedrige egennyttige kræfters utrygge balanse. Uten begreper om plikt og ære overfor folk og fædreland kunne alle statsmænn og embedsmænn kjøpes opp av styrtrike bankierer og kapitalister. Det jødiske rasevesen med sin sivile, uheroiske, kræmmer-, "private", egennyttige holdning smittet litt efter litt over på vanlige engelskmænn. Arbeidet var ikke lenger folkefellesskapets verdiskapende middel, men andres arbeid en vare til utnyttelse og selvberikelse. Næringslivet var ikke lenger der for å fylle folkets og statens behov, men for å hope opp guld og strebe efter politisk makt. Puritanismen lærte at rikdom er Guds måte å vise sitt velbehag på. Man så derfor på fattige som syndere som Gud hadde straffet, og ingen lover beskyttet en mann mot å bli utbyttet i en tilstand av materiell nød. Jødenes åger hadde altså frie tøyler, og elendigheten blant arbeidende mennesker steg; folket spaltet seg i klasser. Overfor andre nasjoner fostret anglojødens messianske selvbevissthet en umåtelig arroganse og fanatisk intoleranse.

 

England var blitt instinktløs og et viljeløst verktøy i jødenes hænder, modent for å tjene som springbrett til jødisk verdensherredømme. Angrepene på andre nasjoner og stater og strebenen efter imperium skulle først og fremst skje ved undergravning, og krig helst føres mot infiltrerte, forrådte og svækkede motstandere. England sitter på en uslåelig rekord i krigføring - frem til annen verdenskrig hadde AngloJuda over 350 år ført krig i 113! - men dette sier likevel lite om aggresjonens omfang, for det meste, som vi skal se, skjedde dulgt. Da England omsider var moden for å rustes opp til slagvåpen, børstet man støvet av de hemmelige selskaper og pusset dem opp til et moderne imperialistisk verktøy. Jødisk-orientalsk overtro, magi, alkymi og materialisme hadde alt lenge hatt en plass i og omkring det engelske hoff. Dronning Elizabeth I hadde en hoff-astrolog, og det fantes noe som het "the Invisible College of esoteric study", i tillegg til Rosekors-ordenen. De katolske Stuartene sto i et gjensidig avhængighetsforhold til Jesuitter-ordenen. Frimurer-logen var også etablert. Fra disse ulike kretser utgikk "the Royal Society". I alle de lysskye selskaper satt jødene og arbeidet for å forjøde gojimenes sinn. Elias Ashmole var sentral i "the Invisible College" og Christopher Wren var Stormester i frimureriet. Frimureriet ble i AngloJudas tjeneste reformert i 1717 og sendt ut i verden til Europa og Nord-Amerika som et maktmiddel i forklædning. Loger med patenter fra London ble snart grundlagt i mange land; i Frankrike i 1732 (Paris). Frankrike var Englands rival som sjø- og kolonimakt og var utsett som det første mål. Logen skulle altså virke for å svække staten innenfra og plassere britiske spioner og sabotører i fremste rekke. Jødene hadde alt lenge gjennom kirken og jesuitter-ordenen forberedt frimureriets fremmarsj: De germanske frankere og burgundere var kuet av en fremmed, ufolkelig rettsoppfatning og tenkemåte, og lengtet efter åndelig frihet for å uttrykke sin nasjonale egenart. Kirkens og fyrstenes despoti, den lille personlige og næringsfrihet, gjorde tilværelsen vanskelig å bære for den jævne mann.

 

I Frankrike som overalt ellers sto jøden i spissen for frimurer-logen, men skjult for den gemene broder. Frankrike forbød snart logene, men misforholdene avlet under Ludvig XIV's "solkongen" og Ludvig XV's vanstyre var så dyptgripende at det viste seg umulig å stanse logene, som selvfølgelig lovet franskmænnene alt hva de drømte om. I logen haglet det av "humanitære" fraser som frihet, brorskap, lykke, likhet, rettferdighet. Fortrolig med germanerens idealisme begynte jøden snart å avspore ham fra hans egne visjoner ved å skravle ham full av "verdensrepublikken", "humanitet", "toleranse", "kultur"; og smigret franskmannen til å føle seg kallet til å befri Europas folk fra det uverdige åk - ved å underlegge dem et "rettmæssig" fransk overherredømme. Det var ikke bare som Englands agent jøden opptrådte her; han mælte også sin egen kake og tenkte fremover på hvordan Frankrike skulle kunne brukes til å legge press på England i fall denne mukket til hans befalinger. "Verdens-imperialismen" var passende skiftet ut med "verdens-republikken", fordi det var nødvendig å styrte kongehuset og monarkiet i Frankrike for at han med tiden skulle kunne opprette sitt monarki. Ellers var planen om et verdensrike og verdensherredømme den samme i begge land - den jødiske fellesnævner. Han regnet med å kunne bruke Frankrike som brohode for utvidelse av sin makt på det europeiske fastland.

 

To høyst interessante skrifter utkom i 1744 og 1746, henholdsvis "La Franche-Maçonne" og "Les Franc-Maçonnes écrasés". De kan være tendensskrifter fra logen selv med det formål å propagere et budskap til vide kretser, men noen av opplysningene er i alle fall riktige: At frimureriets mål er opprettelsen av en demokratisk verdensrepublikk; samt hovedtrekk fra revolusjons-programmet av 1789 med stikkordene "frihet" og "brorskap". Apostelen for disse tanker var Voltaire (François Marie Arouet). Han arbeidet alt på denne tid bevisst "for å opprette Salomos tempel" efter å ha blitt opptatt i logen i Jahve-året 1748. Med sin nedrivende ånd angrep han hensynsløst de gamle autoriteter og særlig kongedømmet; han ga "fransk esprit" dens preg. Hans karakter trer tydelig frem i de ord han skrev til sin venn Thériot: "Man må lyve som djævelen, ikke beskjedent av og til, men frekt og uopphørlig." Jødeånd! Loge-mentalitet!  Som "patriark i Filosofenes Selskap" nøt Voltaire stor innflytelse, som nådde langt utover landets grenser. Alle revolusjonære elementer i Frankrike flokket seg om ham i dette selskap. Alt i 1770 hever generaladvokaten i Paris sin stemme til advarsel: "Det har i vår midte reist seg en gudløs og vildfaren sekt. Den har utsiret sin falske visdom med navnet filosofi. Den har stukket frem opprørets fane. Regjeringen bør skjelve over at en sekt av troløse tåles i dens skjød, som intet annet synes å bestille enn å vigle opp folkene under foregivelse av å opplyse dem." Bak denne sekt av troløse sto i skyggene, skjult for det profane øye, opphavsmannen og trådtrekkeren, jøden Wessely. Frimurer-brødrene innrømmer selv jødenes ledende rolle i forberedelsen og gjennomføringen av revolusjonen. Voltaire korresponderte med mange av Europas fyrster, og vant desværre deres gunst her og der, som de kommende ulykker skulle vise.

 

Pave Clemens XII ytte i 1738 frimureriet uvurderlig bistand da han forkynte bannbullen "in eminenti". Vide kretser som inntil da knapt visste om frimureriet og slett ikke tok det alvorlig - pleide å gjøre seg lystige over dets skikker - fikk med dette grove skyts en annen holdning og vendte seg nysgjerrige og forhåpningsfulle til logen. Paven drev dem i armene på logen ved skånselløst å gyve løs på, ikke bare frimureriet, men i samme slengen alle "moderne ideer" som fornuft, meningsfrihet, fremskritt, ja all vitenskap overhodet, som jo ikke er garantert å underbygge den ufeilbarlige faders åpenbarede "sannheter". Mang en germaner, franker som tysker, der higet efter livsrom for sin skapende ånd, fant i denne bannbulle råd for sin trengsel. Den kunngjorde jo for all verden at frimureriet er et asyl, en oase for frie ånder! Akk, efter denne tid fyltes logene med ærverdige navn, som i det videre tjente som alibi for logens uskyld. Frankrike mistet sine beste mænn til de sammensvorne! Det er ikke engang sikkert at paven begikk denne bommert av vanvare. Vi vet at han sto under påvirkning av jesuittene, og disse satt høyt i det engelske frimureri. Katolsk versus protestantisk var ikke hovedsaken, men jødenes planer. Frimurerne, skjønt de jattet med frie franskmænn ved behov, gikk ikke inn for å lindre og lempe på elendigheten i Frankrike, men for krise-maksimering, liksom senere i Russland. Deres mål var ikke å løse de sosiale problemer og få bukt med den groteske ødselhet ved hoffet som påla bønder og arbeidsfolk tyngende skatter; de ville ikke sette en stopper for meningsløse militære eventyr; vendte seg ikke mot tidens korrupsjon og dekadense; de ønsket ikke å se folkets vel hevet opp til statens hovedanliggende - den ufromhet og utukt som preget tiden, hvor alt ble skravlet i senk og intet spart for kynismen, var frukter av den gift som jøder og frimurere hadde sådd i gojim-folkene. Frankeren ba om litt frihet, så han kunne tenke selvstændig og ytre seg uten frykt; og frimureren lovet ham frihet, grenseløs frihet, forbryterens frihet hinsides all sedelighet og gudfryktighet! Den skulle bli virkelighet snarere enn folk ante.

 

 

Del 2

 

Tilegnet EU's undersåtter

 

Frankrike var særlig godt egnet som redskap for frimureriets streben mot verdensrepublikk da landet alt siden folkevandringstiden gjennom germanske erobringer gjaldt for det mæktigste og gjæveste rike i Europa. Frankernes rike var det ældste kongedømme i Europa; det nøt en uhyre prestisje. Efter romerrikets fall i vest og et kaotisk mellomspill overtok Frankrike ærestittelen som bærer av europeisk sivilisasjon. Det var en frankisk ridderhær under Karl Martell som slo maurerne tilbake og fridde Europa fra islamisering og tvungen raseskjande. Frankernes, senere franskmænnenes, svulmende selvfølelse fikk dem til å betrakte seg som rettmæssige herrer i Europa, og det var grundlaget for tusen års fransk politikk: la preponderance legitime. Fransk prakt og fransk esprit har i mange århundre vært beundret og efterlignet i fyrstehusene over hele kontinentet og hinsides. Snobberiet med å snakke fransk, lese franske bøker, gjøre alt på fransk maner, fransk cuisine og fransk vin, la haute couture osv. vedvarer tildels ennu i dag.

 

Da Frankrike gikk inn i det 18. århundre regjerte "solkongen" Ludvig XIV, og Europas fyrster ville gjerne kunne måle seg med Versailles; deres fyrstehus var franskere enn Frankrike selv og ødselheten sto ikke tilbake. Det var fiiint å være fransk eller å kunne gå for fransk. Men det kostet penger - svimlende summer - og de måtte inndrives i form av skatter fra dem som arbeidet, først og fremst bøndene. Da de ikke kunne tynes mer og skattkammeret var tomt kunne det overdådige liv ved hoffet bare betales med lånte penger; man satte seg i gjeld. Hvem lånte pengene ut? Ahhh, jøden! Siden middelalderen, ja faktisk helt siden oldtiden, hadde jøden bekledt stillingen som hoffbankier her og der; det utsvevende liv i sus og dus på 1700-tallet gjorde ham uunnværlig. Det er usant når det hævdes at jøde-emansipasjonen kom med revolusjonen og likhetsprinsippet; den begynte da fyrstene satte seg i gjeld hos jødiske bankierer. Gjelden kunne ofte ikke betales og man måtte tilby andre ytelser: friheter og rettigheter, adelstitler! Før hadde jøden bare vært en finanstjener ved hoffet, en ydmyk undersått; nu kunne han rette ryggen og glane monarken freidig opp i ansiktet.

 

Frankomanien gikk så langt at forfatning og statsstyring ble overtatt. Dermed fikk revolusjonen senere en skjebnesvanger smittekraft, for tyranniet og utsugningen i sine egne land identifiserte Europas folk med Versailles; revolusjonen altså med befrielse. Slik ble det grobunn for frimureri over hele Europa, for logen utnyttet folkets vrede til å drive opprøret og omveltningen, gjorde folkets berettigede krav til sine. Hva de fleste overså var at logen har helt andre planer enn å befri folket fra utbytting og undertrykkelse. Hvem gjennomskuet frimureriet i 1789? Var ikke mange aktværdige mænn medlemmer, sogar kulturgiganter som Goethe og Mozart, i Frankrike berømte diktere og tenkere som Voltaire og Montesquieu? Europas lidende masser anammet revolusjonens paroler som en guddommelig åpenbaring. La preponderance legitime befæstet seg på en uventet måte; man tilba nu de nye ideene fra Frankrike ("opplysning", "fornuft", "frihet"), og de dominerte alt intellektuelt liv i Europa frem til første verdenskrig, og siden på ny efter annen. Først den tyske nasjonalsosialistiske bevegelse på 1920-tallet greide å reise en antitese til liberalismen og gjøre den til en folkelig politisk kraft.

 

Folket tar slagordene fra 1789 på alvor, men i frimurerlogen er de bare fraser som gjentas uopphørlig for å trylle franskmænn og andre til tjenerskap for frimurersk imperialisme, hemmelige globalistiske mål som folket ikke aner. Slagordene maskerer frimurerdommen overfor de "profane" og gir den et falskt fransk-nasjonalt overtrekk. Under vrangforestillingen om å slåss for franske værdier er franskmannen et nyttig redskap for logen. Et eksempel på hvordan han blir ført bak lyset er begrepet "La grande Nation". Han oppfatter dette på nærliggende måte som Frankrikes storhet og ære; bare de innviede vet hva det virkelig betyr. Det er ikke "la civilisation francaise", Frankrike som kulturens kilde og vokter med et ansvar som formynder over råere nasjoner. Den franske frimurerforsker Valery-Radot fortæller i sin bok "Dictature de la Maconnerie" hvordan dette begrep ble født: "Da direktoriet 1 den 20. frimaire i år      6 2 i storgården til slottet Luxembourg feiret Napoleons hjemkomst 3 og overdragelsen av fredsavtalen fra Campo Formio var hele seremonien stemt i en tone som ikke lot den ringeste tvil om felttogets mening. Br Talleyrand priste ikke Frankrike, hvis navn ikke ens ble nævnt, men "la Grande Nation", og br Napoleon holdt en logetale: "For å være fritt måtte det franske folk styrte kongene. For å skaffe seg en forfatning grundet på fornuft måtte 18 århundres fordommer ryddes av veien. Forfatningen av år 3 og dere, dere har seiret over alle disse hindringer. Religionen, lensvesenet, kongedømmet har i tur og orden regjert Europa i tyve århundre. Først med den fred dere slutter begynner den representative regjerings tidsalder. Det har lykkes dere å organisere "la Grande Nation", hvis utstrekning kun derfor er romlig begrenset at naturen selv har satt grenser. "

 

1Datidens regjering i Frankrike.

2Revolusjonær tidsregning: efter at republikken ble proklamert, altså i 1797.

3fra krigen mot Østerrike i Nord-Italia.

 

 

Også Laurent i sin "Keiser Napoleons historie" gjengir den del av talen hvor "la Grande Nation" omtales. Det fremgår tydelig at dette ikke er det franske folk. Det er noe som tilstreber å underlegge seg hele Jorden. Det er et fremtidig verdensomspænnende herredømme. Denne "store nasjon" er verdensbefolkningen selv, "humaniteten", verdensborgerne av den kommende frimurerske verdensrepublikk. Franskmænnene var bare verktøy for dens utbredelse. Napoleons felttog over hele Europa, så langt som til Russland, bekreftet senere dette, for de var alle meningsløse for et nasjonalt sinn. Den tar feil som sammenligner Napoleons felttog mot Russland med Hitlers: Tsar-Russland var ingen militær trusel mot det republikanske Frankrike; heller ikke mot Tyskland før første verdenskrig og revolusjonen. Men efter revolusjonen kom bolsjevik-Russland til å spille jakobiner-Frankrikes rolle, en ekspansiv jødisk-frimurersk makt som strebet efter verdensherredømme. Hitler-Tysklands rolle kan i så henseende sammenlignes med tsar-Russlands, bare med den forskjell at Sovjetunionen var en dødelig trusel mot det Tredje Rike; i 1941 var det bare et tidsspørsmål når Sovjet angrep, og Tyskland måtte komme dem i forkjøpet.

 

I to århundre løy man for det franske folk og innbildte det at det kjæmpet for "la Nation Francaise". Et tappert folk spilte millioner av sin skjønneste og heltemodigste ungdoms blod for å fremme frimureriets raseløse, nasjonsløse, kulturløse, religionsløse materialistiske verdenstyranni. De trodde de kjæmpet for fædrelandet, men døde for pan-Europa (EU), folkeforbundet, "de forente nasjoner", én-verden, globalt finansvælde. I 1923 utbragte presidenten for Stor-Orienten (av Frankrike) denne klargjørende skål: "For den franske republikks vel, det franske frimureris datter; for morgendagens verdensrepublikks vel, morgendagens verdensfrimureris datter!" Utførligere var br Gustave Francolin i 1889 da Stor-Orienten feiret 100-årsjubileet for frimurer-revolusjonen. Han var broder av 33. grad i rød ritus (gammel og antatt skotsk ritus). Han talte og sa: "Den sosiale revolusjon er det der vil bringe vår fælles fiende til fall, for den undergraver alle Europas og verdens tyrannier [logefrie stater], slik Heinrich Heine [jøden Chaim Bückeburg] med profetisk blikk alt i 1835 forutsa [til franske frimurere]: "Dere skal snart bli vitne til et sammenbrudd i nabolandene som vil få deres egen revolusjon til å fortone seg som barnemat." Den dag vil komme da folk som hverken hadde et 18. århundre eller et 1789 vil se sine monarkier og religoner styrte i grus. Den dagen er ikke længer fjern. Det er dagen vi venter på. Da skal alle storloger og stororienter i hele verden finne sammen til universalforbrødring. Spaltningene og landegrensene som skiller frimurerne skal da forsvinne. Det er det glansfulle fremtidsideal som foresvever oss. Vår oppgave er å fremskynde denne almenne forbrødrings dags komme. "

 

Francolin var ingen hvem som helst, han var en av datidens mest innflytelsesrike symbolske murere og innehadde en rekke toppværv, bl.a. medlem av det "Øverste Råd" i "gammel og antatt skotsk ritus". Dette står å lese i "Allgemeines Freimaurerisches Jahrbuch für 1889-90", en bok du neppe kommer over noe sted. Francolin var ikke en mann med slike meninger som tilfældigvis var frimurer; han ga ikke uttrykk for sin personlige mening; han var frimureriets talerør. Hva han gjorde var ikke annet enn å utbrodere mottoet til det "Øverste Råd": Ordo ab Chao. Efter at alle land har opplevd sitt 1789, en tid med klassekamp, generalstreik, finanssvindel, depresjon, massearbeidsløshet, pøbelvælde, borgerkrig, verdenskrig - kaos planlagt og satt ut i livet av de symbolsk omskårne - en Ny Verdensorden! Globalt og absolutt jødediktatur over viljeløse og sjelløse arbeidere og forbrukere. Dette er den "Store Nasjons" verdensrepublikk. Et globalt Gulag-arkipel for alle mennesker på Jorden. Det er dette som er den drivende politiske vilje i verden i dag. Uten dette hadde vi ikke behøvd en nasjonal bevegelse.

 

br Felix Portal ga i 1903 uttrykk for de samme tanker: "Frimureriet er efter sitt vesen republikansk, men jeg tror ikke det bør være det offisielt. Det er fra det republikken utgikk; det er det som i sine forsamlinger bevarer dens former og tendenser. Det er også det som den sosiale form må dannes av der skal avløse republikken den dag den gamle verden vi vansmekter i er forsvunnet. " Den tyske frimurersangen bidrar sitt til å utdype begrepet "la Grande Nation":

 

Der er murerens fædreland

Hvor man kjenner hinannen ved trykk i hand

Kjenner hinannen ved tegn og i ord

I øst og vest, syd og nord

Hvor evig glo skallene trykker

Og evig sne fjellene smykker

Så vidt Gud sin himmel spænner

Når vårt Store Fædreland

 

Frankrike var ett av de første land hvor det reorganiserte mureri fra England av 1717 vant innpass. Stor-Orienten av Frankrike ble grundlagt i 1736, men allerede før dette fantes det loger i Frankrike som "arbeidet" under Storlogen av London. Året derpå, altså 1737, kom et forbud fra politipresidiet. Årsaken var neppe frykt for undergravning. Logeforsamlingene var på den tiden tumleplass for de nedrigste utsvevelser. Alle og enhver ble tatt opp som kunne betale gebyret. Dannede murere trakk seg tilbake og logene ble gjenstand for offentlig spott. Siden fulgte en tid med endeløs, forstokket systemdebatt og stridsmål om lærearter, arbeidsformer, ritualer og symboler. Hele biblioteker ble bokstavelig talt skriblet i hop og venter på nye generasjoner av sinnsyke for å bli lest, skjønt det er umulig å skaffe seg oversikt over denne jungel av tomprat. Dette er den type debatt man finner i sekter som tror på skrullete ting hvor ingen stiller meningsfulle spørsmål og ingen tenker en klar tanke. Striden rørte dog aldri ved frimurerdommens kosmopolitiske grundidee og den forble enhetlig av vesen og formål. Man må også være klar over at mange ble forledet inn i denne sinnsforvirring der i utgangspunktet var skarpsindige mænn, og det er en av logens store forbrytelser at det gjennom tiden har forspilt så mange menneskers åndskraft som kunne vært anvendt på en fruktbar måte til folkets gavn. Det bedrøvelige tankespinn på tomgang i logene viderefører middelalderens skolastikk, jesuitters og jøders ufruktbare intellektualisme. Hvor uendelig fjernt denne ørken står fra skapende germansk ånd! Og hvor forstemmende er det ikke å se at dette forekommer ennu i dag midt i våre germanske samfunn! Dette åndelige mørke på 1700-tallet fikk navnet "opplysningstiden"!

 

Den syke strid om uværdige emner hadde likevel et formål, og det var ikke å opplyse. Br Starcke røper i sin bok "Die Freimaurerei, ihre geschichtliche Entwicklung und kulturelle Bedeutung" (1914) noe av dette: "Den oppfinnsomme ånd der disse angrep og forsvar hogg, den hele spænning i logene, var utgangspunktet for klassekampen som munnet ut i 1789. Det var en i hule former tilslørt lek blant åndelig meget driftige kræfter tuftet på det dypeste og bitreste alvor. " Her aner vi formålet. Det var å rive ned det naturlige fællesskap i sinnelag og synsmåter som vokser frem av blodet i et ensartet folk. Man brøt samdrakten og avlet kunstige stridsmål. Uten organisk samrøre i folket kunne man dyrke klassekamp, ja et alles hat og en alles kamp mot alle. Dessuten førte systemdebattene "brødrene" dypere og dypere inn i frimurersk tankegods og bort fra folkelig tenkning; de ble mer og mer fremmede for sitt folk.

 

Vi har allerede vært inne på årsakene til opprørsviljen i det franske folk forut for 1789: Særlig siden Ludvig XIV 's, "solkongens", tid utfoldet det kongelige hoff i landet en hemningsløs luksus og nytelsessyke som spredte seg til store deler av adelen og storborgerskapet. Dette påla bønder, arbeidere og middelstand kvælende skatter. Kongene foretok meningsløse og ulykkelige krigstog som kostet mye blod og penger, hvilket også måtte dekkes gjennom skatter eller satte kongehus og adel i gjeld til jødiske bankierer. Den vanlige mann spurte seg: Skal jeg i mitt ansikts svett trælle livet ut bare for å forsyne dem som forakter mitt håndverk med alt de trenger til forlystelser og utukt? Hadde enda de geistlige, kirkens mænn, refset tidens sedelige forfall og stilt seg på folkets side; men de var smittet av den samme verdslige iver de også, av forretninger, penger, fornøyelser, lidenskaper, pomp og prakt.

 

Disse økonomiske forhold var likevel bare en side av saken. Både kongedømmet og prestevældet hadde nådd en tilstand som var uholdbar og umulig å forsvare mot et opplyst og tenkende menneske. Derfor var de paranoid besatt av å hindre all folkeopplysning, slå tilbake alle ideer som smakte av frihet og fremskritt. Folket skulle holdes nede - i dumhet, overtro og uvitenhet. Kun slike mennesker kan man stole på vil betale alle skatter og tro på alle dogmer, kaste seg i støvet for herrene og adlyde alle befalinger uten å mukke. Kun slike vil gjøre dette uten dulgt forargelse, uten indre opprør. Frankrike hadde stivnet til et orientalsk despoti som er europeiske folk utålelig. Teokratiet og det absolutte monarki var opprinnelig kommet fra Østen, bragt til Europa av det sene Romerrike, folkekaosets rike under syriske og afrikanske keisere. Bare hundre år før de begivenheter vi her skildrer kriget frihetshungrige europeere seg næsten inn i undergangen for endelig å komme løs fra dette åk - og mislyktes. Absolutismen i Frankrike ble siden enda mer forbenet. Derfor var det at det var opprørsstemning i landet på 1700-tallet. Viljen til omveltning kom ikke plutselig i 1789, den modnedes over 4 generasjoner.

 

Det var ikke nidkjærhet for den rene lære og rette tro som gjorde geistlige og verdslige fyrster utålsomme mot alle tilløp til selvstændig tenkning. Samtidig med at tvangstroen tørket inn til en fossil svant fromheten. I høyere kretser pludret man kynisk om alle emner, man konverserte i salongene og gjorde seg vittig over alle ting, profane som sakrale. Det var tendensen i tiden, en gryende materialisme i alle toneangivende kretser. Den unaturlige ulikhet i samfunnet, de lavere stænders rettsløshet, vanstyret i landet, var det almuen reiste seg mot, og med full rett. En folkelig bevegelse som vår står naturligvis på folkets side i kampen mot et dekadent aristokrati. Men vi støtter ikke dermed ethvert opprør. Hvilke kræfter virker og hva vil de? Det franske folks vilje var nærliggende: En nyordning med sosiale rettigheter og plikter for alle folkefæller; slutt på at noen har privilegier og rettigheter men ingen plikter og intet ansvar, mens andre bare har plikter og ansvar; slutt på tvangstro og dogmer som sto i veien for folkeopplysning; åndsfrihet og ytringsfrihet; politisk innflytelse for de lavere stænder, særlig at generalstændene skulle innkalles, der ikke hadde vært samlet siden 1614.

 

Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette. Hadde folket fått gjennomslag for dette og alle parter besinnet seg på rimelige reformer, rukket hverandre hændene og vist god vilje, ville krisen i Frankrike fått en lykkelig utgang. Men det fantes en hemmelig organisasjon i landet som ikke ønsket forlik, fred og fordragelighet; den ville revolusjon og egen oppstigning til allmakt. Det var ikke kirken i Rom, selv om også den motsatte seg reformer som svækket dens stilling. Men kirke og loge hadde fælles interesse av å hindre fremvæksten av folkemakt og europeisk ånd i landet. Kirken er jødisk-orientalsk-afrikansk av vesen, men betydelig tillempet arisk-europeiske værdier. Logen er rendyrket jødisk og derfor enda mer despotisk og Europa-fremmed. Kirken valgte til strategi å bannlyse alle tegn til forandring, alt åndsliv utenfor dens kontroll som sprang spontant frem av folkedypet og var blodsbundet. Den visste at så snart vi europeere begynner å tenke fritt, tenker vi europeisk og antiklerikalt. Logen, med samme mål for øye, valgte den motsatte strategi: Å overta folkets politiske krav og slagord, deres ord og begreper, ja hele den folkelige bevegelse - og styre den mot frimureriets mål, ikke folkets.

 

Disse to strategiene utfylte hverandre så længe kirke og loge ble betraktet som motpoler. Hvis kirken var det gamle og logen det nye, måtte man vælge mellom dem, og folket led i begge tilfæller nederlag. Intet er mer genialt i en konflikt enn å sikre seg kontrollen over begge sider, både de aksjonære og de reaksjonære - og utslette tanken om at det kan finnes en tredje vei. Denne metastrategi brukes konsekvent i vår egen tid til å forcere en agenda samtidig som folkene innbilder seg at de har et valg og at ting skjer fordi de har valgt det. Kirken bannlyste gang på gang frimureriet. Det begynte med pave Clemens XII sin bannbulle av 1738. Men forbannelsen rammet mer enn frimureriet, den rettet seg mot alt det nye, alle "moderne ideer", all naturvitenskap, mot germansk vitenskap som utfordret skolastikken og kirkens "guddommelige sannheter". På den tiden ville de geistlige ikke engang bøye seg for Kopernikus' lære om at jorden kretser om solen og ikke omvendt. Med en så åpenlys antigermanisme begynte folkelige franskmænn å ta logen på alvor, hvor de før ikke hadde beskjeftiget seg med den for annet enn å gjøre narr av dens mærkelige skikker. Polariseringen var begynt og menneskene ble trukket mot en av de to poler. Enten dette skjedde av vanvare eller overlegg kunne virkningen ikke ha vært gunstigere for mørkemænnene. Menneskene drev mot logens materialisme, okkultisme og satanisme, eller mot kirkens heksevesen og trolldom. Murerne fikk en fælles fiende og ble sveiset sammen i "broderlig" solidaritet. Bannbullen fra pave Benedikt XIV av 1751 forstærket dette.

 

Logen, som før hadde vært tilholdssted for depraverte eksistenser, trakk nu til seg høysinnede, idealistiske mænn, alle som sydet av germansk forskertrang og ytelsesvilje, alle som følte seg frastøtt av Roms mumifiserte doktriner og tankeforbud - germanere! De møtte frem i logen med forventning om å treffe likesinnede. Gode navn strømmet til logen og gjorde den stueren. De ble misbrukt for alt de var værdt til å avvise kritiske stemmer: et forbund av slike mænn kunne ikke være æreløst, konspiratorisk og forbrytersk. Alle disse gode navn virket betryggende og skjulte effektivt logens egentlige hensikter. Folkets mål var frihet fra det råtne regime, dette Østens despoti, og å gjenreise et fransk folkefællesskap. Logen forfalsket dette, som det måtte, for folkets livsvilje og frimurersk verdensdespoti over en homogen masse av slaver er stikk i strid med hverandre. Men hvordan kunne det lykkes frimureriet å kapre folkebevegelsen så fullstændig og føre den på avveie?

 

La oss dvæle et øyeblikk ved frimureriets mål for å klargjøre konflikten mellom dem og folkelige krav. Folket ville frihet fra l'ancien regime, fra undertrykkelsen og utbyttingen, tvangstroen og mørkemænnene. Frimureriet vil frihet fra nasjon og rase, alle blodsbundne ideer og værdier, alt folkefællesskap. Folket ville bruke sin frihet til å gjenreise fællesskapet. Logen vil bruke sin frihet og makt til å fremme liberalistiske, kosmopolitiske ideer som munner ut i verdensrepublikken. Ordet "republikk" må ikke her tas på alvor; verden under logens herredømme får samme sosiale form som logen innad, et absolutt despoti som vi ble vitne til i Sovjet-Judea og som hele verden i dag drives mot. Logens mål fordrer oppløsning av enhver nasjonalstatlig myndighet og enhver bindende, sedelighetsbevarende trosbekjennelse. Derfor var logen motstander av kongedømme og kirke. Folket var ikke mot myndighet, førerskap eller religion i almenhet, bare kongedømmet og kirken slik de var i Frankrike på den tiden. Den tilsynelatende overensstemmelse i kamp mot konge og kirke gjorde det mulig for logen å følge folkets vei langt nok til at folket lot seg bedra.

 

Som planlegger og fører berøvet logen revolusjonen dens nasjonalpolitiske og folkesosiale karakter. For sent gikk det opp for folkelige franskmænn at logen ikke var drevet eller hemmet av hensyn til folkets vel. Da den først var kommet i gang og ikke kunne stoppes førte den revolusjonen stadig længre vekk fra folkelige værdier. Den slo i stykker staten som sådan, alle ordensbegreper, alle organer for folkets selvoppholdelse. Værst av alt, den begynte en systematisk likvidasjon av folkets mest værdifulle menneskemateriale. Revolusjonen sporet av og gikk amok på akkurat samme måte og av akkurat samme årsak som 1917 i Russland: Jakobinismen og bolsjevismen var begge frimurerorganer.

 

Kanskje var det kirken selv som ga logen avgjørende drahjelp og narret folket i dens fangarmer, for ved stadig å fordømme vitenskap og sosialt fremskritt på den ene siden og i samme åndedrag frimureri og liberalisme på den andre, løp den logens ærend og bevirket identifikasjon av de to i folkets bevissthet, det ene germansk, det andre jødisk.

 

 

Del 3

 

Tilegnet EU's undersåtter

 

Kirkens simultane angrep på frimureri og opplysning drev mange frie ånder inn i logene, flinke mænn som gjerne ville utrette noe og riste av seg tvangstankene. Men logen er heller intet frihetens asyl, der ventet andre tvungne føringer; skapende kræfter ble lokket på avveie ut i ørken og ufruktbarhet. Et germansk, ja et europeisk, menneske kan ikke finne seg selv og sitt livskall, bruke sine kræfter på beste måte til et stort verk, så længe han er besatt av frimurerdom. Det kan man bli uten medlemskap i noen loge, hvis man vanker i kretser hvor frimurerånden råder eller leser for mange av deres skrifter uten motvekt eller mistanke.  En av de bedrøvelige følgene av franske tenkeres og dikteres forgiftning med frimurerdom var den berømte encyklopedien. Fra 1741 til 1780 arbeidet de sammen på la "Grande Encyclopedie", hvis utgivere var Denis Diderot og I.L. d'Alembert. Diderot anses for å være opphavsmannen til ideen om et slikt verk, men det "Internasjonale Frimurerleksikon" (IFL) fortæller oss at ideen opprinnelig kom fra en skotte ved navn Andreas Michael Ramsay (1686-1743). I 1737 var han stortaler i Storlogen av Frankrike og holdt et stort foredrag som er bevart under tittelen "Discours de Ramsay". IFL gjengir dette utdrag: "De viktigste trekk til å skjelne menneskene ved er ikke sprogene de taler, klærne de bærer, landene de bor i, eller stillingene de har oppnådd. Verden er en stor republikk hvor hver nasjon er en familie og hver innbygger et  barn. " Vi er verdensrepublikkens familier og barn! Ramsay fortsatte med å oppfordre til å lage en encyklopedi, og IFL sier om dette forslag: "Det ble ivrig drøftet i logene. Alt i 1741 begynte Diderot på verket, hvis første bind utkom i 1752."

 

Forfatterne og deres venner har i eftertid vært kjent som "encyklopedistene". I encyklopedien smeltet vitenskap og frimurersk verdensanskuelse sammen til den såkalte encyklopedismen. Det er vitenskapelig kunnskap betraktet fra et frimurersk standpunkt og behandlet i frimurerånd. Den som hengir seg til dette ender opp i teoretisk, historisk og til slutt praktisk materialisme. Den teoretiske materialisme fornekter ånd og sjel og alt som kommer fra dem, alle våre sedelige forestillinger og værdier, alt etisk-estetisk-religiøst liv; den ser på mennesket som en maskin eller kjøttklump og menneskelivet som dens funksjonsmåte eller bevegelse. Den historiske materialisme vil forklare historiens forløp ved praktisk materialisme som eneste drivkraft. En praktisk materialist er en person som kun handler i egen materiell vinnings hensikt (homo oeconomicus); han forakter alle ideer og idealer; fællesnytte, folk, fædreland, ære, rettfærd osv er for ham bare tåpelige ord. Karl Marx (jøden Mordochai) er den mest kjente talsmann for den teoretisk-historiske materialisme; han fullbyrdet den tendens som kjennetegner encyklopedien. Han prøvde å gi liberalismen et sosialt innhold eller skinn av slikt uten å bryte med materialismen. 100 års erfaringer med kommunisme og 100 millioner lik vitner om hvor bedragersk kommunismens sosiale budskap var. I dag herjer nyliberalismen verden; de demokratisk-plutokratiske statene legger ingen bånd på homo oeconomicus, men holder ham for å være kilden til nasjonenes velstand, slik Adam Smith gjorde. Men nu står liberalismens høyborg, USA, for fall; statsbankerott truer, næringslivet er skakkjørt, græsshoppesværmer av finanssvindlere og næringsforbrytere har sugd ut det som fantes, nu er det tomt. Landet ville ha brudt sammen for længe siden om ikke sedelige hvite arbeidere hadde båret byrden av homo oeconomicus' snylting og skadeverk.

 

Retningen den intellektuelle utvikling tok på 1700-tallet, særlig i Frankrike, er roten til ondene i vår egen tid. Det var frimurerlogene som styrte. Frankisk folkekraft ble fortrollet til å brygge gift istedenfor å åpenbare blodets adel i vakkert og godt verk. Man avlet en hovmodig, blodløs, rotløs, kosmopolitisme og en gudsforlatt materialistisk historieoppfatning som degraderte mennesket til maskin, katalogiserte begivenhetene og gjerningene i folkenes liv som tørkede blomster i et herbarium og dræpte livets mening med systematikk. Istedenfor å undre seg over og høyakte vår verdens naturlige og guddommelige orden søkte man å ramse opp alle fakta i verden fra A til Å og maltrakterte dem med flisespikkende sofisteri.

 

Mange har et naivt syn på revolusjon. De tror at det kan skje og vanligvis skjer ved spontant folkelig opprør i gatene. Det er umulig. En statsmakt kan ikke styrtes ved bråk i gatene, av en folkemengde bevæpnet med brødkniver og høygafler. Den demagogiske historieskrivning holder oss dumme. Opprørsviljen i folket var en kraft som kunne drive en revolusjon, men for å gjennomføres trengte den organisasjon, ledelse, styring, midler, plan, politisk mål, enighet og samhold, mot og offervilje. Dessuten trengte den en hel del sympatisører og medløpere på viktige poster innad i regimet. En revolusjon foregår mye på det åndelige plan længe før de ytre, dramatiske begivenheter. Man erobrer viljer og setter dem i sin tjeneste. Av alle som tilstreber omveltninger får de kretser overtaket og bestemmer retningen hvor viljens enhet er stærkest og midlene størst. Det franske folk var dårlig organisert med mye politisk splid og tvil, ingen suveren lederskikkelse og små midler. Dessuten var det splittet i flere stænder som vanskelig kunne enes. Derfor kunne frimureriet overta tømmene og regissere begivenhetenes gang, stake ut den politiske kurs. Det er min hensikt så godt jeg kan å vise hvordan dette skjedde.

 

Den 5. mai 1789 trer de såkalte riksstændene sammen (etats generaux), bestående av 300 representanter for adelen og like mange for geistligheten, samt 600 for den såkalte tredjestanden, mest fra borgerskapet i byene. Denne siste kaller seg "la Commune". Den skiller 17. juni lag med de andre og danner alene nasjonalforsamlingen (la Constituante) hvor br 1 Mirabeau gjør seg bemærket som taler og hvor det store flertall er frimurere. 14. juli stormes Bastillen. Her ser vi første tilfælle av hvordan frimurerne hetser og manipulerer massene ved planmæssig utbredelse av løgner om en angivelig nært forestående reaksjon og oppløsning av nasjonalforsamlingen med vold. 4. august oppløses det føydalstatlige regime da adel og geistlige frivillig avstår alle privilegier. Alle statsborgere er herefter likeberettiget og likebeskattet. Dermed var folkets viktigste krav oppfylt. Men nu griper "brødrene" skyndsomt inn for å vække nytt begjær og reise nye krav, drive revolusjonen videre mot murernes hemmelige mål: 27. august proklameres menneskerettighetene (frihet, likhet, brorskap) ved br Lafayette. 5. oktober ny revolt i Paris, foranlediget av brødmangel. Br hertug Philipp av Orleans (Philipp "Egalite") fortæller massene at det er den reaksjonære landbefolkningen der vil sulte Paris ut for å slå ned revolusjonen og gjenopprette gamle tilstander. I virkeligheten er det ganske sikkert murerne selv som stenger tilførselen for å kunne hisse opp menneskemassene i Paris og bruke dem som slagvåpen mot staten. Rasende masser strømmer til Versailles for å tvinge kongen til avbikt. Br Lafayette, dengang kommandant for nasjonalgarden, "redder" kongefamilien til Paris hvor den så å si er pøbelens gissel.

 

1 br er her som overalt ellers en forkortelse for frimurerbroder, brr for frimurerbrødre.

 

14. juli 1790 blir den nye monarkistisk-demokratiske forfatningen, utarbeidet av nasjonalforsamlingen, som forvandler Frankrike til et konstitusjonelt monarki anerkjent og edbesvoren av kongen. Dermed ender den folkelige revolusjon i Frankrike; det som videre skjer er frimureriets revolusjon og har intet med folkets frihetsstreben å gjøre. Frimurerne har hittil gjemt seg bak folkebevegelsen, menget seg med de andre og talt folkets sak, men også bedratt og manipulert som påpekt. Nu trer de mer og mer utilslørt frem og driver sin agenda frem med vold, røper sitt folkefremmede sinnelag, blottlegger sin materialisme og totale forakt for menneskeliv. Aksjonsgruppene er frimureriets forgårder og deres menigheter, de såkalte Clubs: Feuillantene, ledet av brr Lafayette og Bailly; Cordeliers, ledet av brr Danton, Marat, Desmoulins, Hebert; og Jakobinerne, ledet av br Robespierre. Feuillantene er moderate, Cordeliers radikale, og Jakobinerne ytterliggående. Disse klubbene fantes allerede før 1789 og hadde længe forberedt det som skulle komme. Deres første mål nu er å nå frem til å proklamere republikken. Kongen forsøker i april 1791 å unnslippe terroren ved å flykte, men blir gjenkjent i Varennes, tatt til fange og ført tilbake til Paris. Snart derpå oppløser nasjonalforsamlingen seg.

 

I september 1791 overtar den lovgivende forsamling (la Legislative) med 745 medlemmer, samtlige frimurere. De liberal-monarkistiske Feuillantene er i mindretall, flertall har republikanerne ved Girondinerne (Cordeliers) og Montagnards (Jakobinerne). Som svar på deres bestrebelse på å styrte kongedømmet og innføre frimurervælde begynner den første koalisjonskrigen (1792-97) hvor Prøyssen, Hessen, Østerrike og flere går sammen om å komme Frankrikes konge og hans østerrikske dronning Marie Antoinette til unnsetning. Deres forente hær ledes av hertug Karl Wilhelm Ferdinand von Braunschweig. I sitt manifest forbanner han de revolusjonære, og stemples av offentligheten dermed som uforsonlig fiende av revolusjonen. I alle lærebøker myntet på de dumme gojim-massene er det også slik han fremstilles. Her ved Solkorset skriver vi den sanne, hemmelige historie. Den er langt rikere på sammensværgelser enn skolehistorien vil tilstå. La deg ikke skremme av at våre dagers mæktige behandler "konspirasjonsteoretikere" som sinnsyke. Vi bringer ikke vidløftige, usannsynlige teorier; vi gir deg kjensgjerninger: Hertugen var høygradsfrimurer og en av de værste forrædere i Tysklands historie. Vi må komme tilbake til dette for ikke å miste tråden.

 

Hertugens listige manifest virket som tilsiktet på alle måter: det var en brandfakkel mot den rettskafne folkelige leir og det sosiale fremskritt i Frankrike som satte sinnene i kok og på ny sadlet folkemassene til trekkdyr for de symbolsk omskårne. 10. august 1792 opprør i Paris; Tuileriene stormes og kongen og hans familie tas til fange. Man sperrer dem inne i Temple, fordums ordenshus for tempelherrene, som en symbolsk hevn for Philip den vakres forfølgelse av ordenen og stormester Jakob av Molay's død på bålet. Hvorfor tror du jakobinerne kaller seg akkurat det? 2-7 september slepes 3000 "mistenkte" til giljotinen og halshugges. Under denne terror avholdes det nyvalg slik at bare republikanere (girondinere og jakobinere) herefter kan være medlemmer av de styrende politiske organer, da enhver annen kandidat straks ville miste hodet, bokstavelig talt. Nasjonalkonventet dannes og det revolusjonære tempo skrus opp. Alt 21. september avskaffes kongedømmet; Frankrike blir republikk. I desember anklager konventet Ludvig XVI for høyforræderi; Robespierre forlanger dom, girondistene folkeavstemning. 17. januar 1793 holdes det avstemning om kongens endelikt, han tiltales nu som borger Ludvig Capet: 361 stemmer for dødsstraff, deriblant fyrst Philip av Orleans, stormester i Stororienten av Frankrike, der kaller seg Philip Egalite; 360 stemmer mot. Den ene stemmes overvekt kommer fra den beryktede jøden br Joseph Fouche.

 

21. januar 1793 henrettes kongen på Place de la Concorde, en ironisk tittel på et slikt sted. Det dannes en såkalt velfærdskomite, først under br Danton, siden under br Robespierre; også et revolusjonstribunal under br Fouquier-Tinville. Den politiske linje blir stadig mer radikal. 2. juli bryter åpen strid ut mellom girondinerne og jakobinerne, hvilket fører til at 32 girondiner-førere henrettes. Robespierre's innflytelse nærmer seg diktatorisk makt. Provinsbyer som nekter å føre landet ut i blodbad tuktes av frimurere: massehenrettelser av gjenstridige mænn finner sted i Arras ved br Lebon; i Toulon ved br Napoleon Bonaparte; i Nantes ved br Carrier; i Lyon ved brr Charlier, Collot d'Herbois og Fouche; i Bordeaux ved br Tallien osv. 16. oktober henrettes dronning Marie Antoinette. 6. november henrettes brr Philip Egalite, Bailly og andre.

 

I 1794 bryter br Robespierre all motstand ved å utrydde alle som våger å motsi ham: den ultraradikale gruppen "La Commune" som behersker byrådet i Paris ("hebertister"), såvel som de "fordærvede" i Gironden. Blant dem som må late hodet i giljotinen er: brr Chaumette, Cloots, Hebert, Fabre d'Eglantine (hebertister), og brr Danton, Desmoulins, Vergniaud, Ducos, Brissot, Balace, Gensonne, Barbaroux, Custine (girondister). Hele tiden pågår massehenrettelser av "frihetens fiender", alle elementer i folket som virker uberørt av det frimurerske vanvidd og pådrar seg murernes hat, alle med påfallende sunn sjel og godt blod - det utgytes og renner i strie strømmer i rennestenen ned i kloakken! Vanviddet og blodbadet stiger til stadig nye høyder inntil endelig: 27-29 juli, Robespierre styrtes og henrettes sammen med 92 av sine tilhængere. Bakmænnene er brr Fouche, Barras, Tallien.

 

Nu kjøler staten seg gradvis ned, utmattet av blodtap, uten at den finner en ny orden, noe bare naturlig myndighet og det rene blods klarsyn kan skape. Nasjonalkonventet vedtar en tredje forfatning og oppløser seg i 1795. Efter noen blodige gateslag hvor br Napoleon Bonaparte utmærker seg, finner nyvalg sted og 1795-99 underligger Frankrike en såkalt direktorial-regjering. Direktoriet består av 5 mænn; utover det finnes som lovgivende forsamlinger et senat (250 medlemmer), og "de femhundres råd". I 1799 er landet modent for diktatur. Revolusjonen er over. Napoleon blir først konsul tidsbegrenset til 1802. I 1802 blir han konsul på livstid, og endelig i 1804 er det republikanske overgangsstadium forbi da han kroner seg selv til Frankrikes keiser.

 

Forrådte Napoleon revolusjonen? Det kommer an på hvilken revolusjon man mener. Den folkelige franske revolusjon var forbi i 1791. Inntil da gikk frimurer-revolusjonen samme vei og var næsten usynlig. Napoleon var frimurer og arbeidet for dennes revolusjon, han tjente aldri det franske folk. Fra 1799 og fremover fullbyrdet han frimurer-revolusjonen ved å påbegynne dens imperialistiske fase. Som tidligere fremhevet er republikk og demokrati for logen bare midler til å oppløse bestående myndighet og makt, slik at den selv kan gripe all makt - og holde på den, avværge all motstand som måtte oppstå. Den verdensorden logen tilsikter modelleres efter forholdene innad i logen, hvor øvrigheten utøver absolutt makt og menigheten blind lydighet, ja hvor menigheten ikke engang får vite hvem øvrigheten er og hva deres mål og planer er, men alt holdes hemmelig og de lavere grader blir ført bak lyset. Dette er demokratiet slik vi kjenner det i dag, et demagogisk og tyrannisk system som sakte men sikkert dræper våre nasjoner og vår rase, som aldri gjør folket noe godt, men som folk likevel innbilder seg er folkets selvstyre.

 

Vi har gått gjennom revolusjonens viktigste ytre begivenheter og prøvd å skille folkelig fra frimurersk, vist logens stigende innflytelse og intriger, inntil den fra 1791 overtar fullstændig og møter den franske folkevilje med terror. Den rolle de skjulte brødre spiller fra 1789 forutsetter allerede stor makt. Vi brukte mye tid innledningsvis på å efterforske hvor denne makt kom fra, understreket at det utspilte seg en revolusjon på det åndelige plan over mange år frem mot 1789, at logen greide å kapre denne og identifisere seg med åndsfrihet og fremskrittsvilje, at den samtidig forledet den frie ånds streben mot lyset ut i frimurerdommens irrganger, ned i "mørkets boliger". Til dette fikk den god hjelp fra kirken der drev aktværdige mænn inn i logene og rettet opp deres dårlige rykte. Vi slo fast at revolusjonen ikke kunne ha ført frem uten at l'ancien regime var råtnet innvendig, uten muldvarper i statsapparatet. Vi har nævnt flere slike: kommandanten for nasjonalgarden, br Lafayette, og br hertug Philip av Orleans (Philip "Egalite"). La oss fortsette å ransake det gamle system for muldvarper og følge deres usynlige ganger som 1789 forutsatte.

 

Ludvig XV hadde frem til 1770 en utenriks-, krigs- og marineminister, hertug Etienne Francois de Choiseul (1719-85). I 1761 finner vi ham som ordførende mester i logen "Les Enfants de la Gloire" i Paris. Det var Choiseul som i 1761 forbød jesuitterordenen i Frankrike, beslagla ordenens eiendommer og landsforviste ordensbrødrene. Han kunne gjøre dette uten å røpe sine grunner, for på den tiden rådet tilstander i "Societas Jesu" som ga ham den beste anledning. Tidens sedelige forfall hadde hjemsøkt alle øvre lag i staten. Pave Clemens XIV gikk så langt i 1773 at han oppløste ordenen for alltid! Frimurerne feiret Choiseul's dåd som sin første store politiske seier, for dermed hadde de ryddet av veien en mæktig motstander. Tilstrømningen til logen ble større enn noensinne i denne medgangens tid. Tilbakeslaget da Choiseul i 1770 ble styrtet efter madame Dubarry's 1 intriger, der utvilsomt sto under Roms innflytelse, kunne ikke stanse væksten. Forvaltning, rettsvesen, hær, flåte, næringsliv var gjennomsyret av frimurere. Faktisk strømmet så mange mennesker til logene at ikke på langt nær alle kunne tas opp. Isteden dannet man forgårder, en mengde forskjellige litterære, filosofiske og politiske klubber og selskaper som var styrt og overvåket av logene og hvor alle ble systematisk påvirket av frimurerånd. Disse klubbene fikk til oppgave å drive det utadrettede arbeid mot det "profane" samfunn; de infiltrerte den revolusjonære folkebevegelse og forberedte det kupp som kom i 1791.

 

1madame Dubarry var en av Ludvig XV's elskerinner.

 

Jeg vet at det finnes godtroende mennesker der ute som tror på frimurernes humanitetsfloskler og ikke kan tro at de sto bak, enn si medvirket til blodbadet som fulgte med de nye makthavere i Frankrike. Jeg har nævnt at så å si alle berømte revolusjonære fra 1789-94 var frimurere. Var det kanskje bare en tilfældighet? Var alle frisinnede franskmænn på den tiden frimurere? La oss fortsette å granske hvordan murerne selv ser på revolusjonen. Et viktig verk er br Wilhelm Ohr: "Der französische Geist und die Freimaurerei" (1916). På side 23 henviser han til Babaud Laribieres (33. grad) sin tale på konventet til Stororienten av Frankrike 10. juli 1869 hvor han feirer "det moderne samfunn, utgått fra revolusjonen av 1789". På side 27 sier Ohr: "Revolusjonens såkalte bragder er efter fransk oppfatning grundlaget for ethvert moderne fremskritt, en triumf for den humanistiske tanke, hvorfor frimureriet også strengt er oppbygd på den franske revolusjons grundlag." Ohr henviser til br Felix Portal som vi allerede har citert og fortæller at han uttrykkelig anerkjenner at mureriet forberedte og fremkalte revolusjonen. Han citerer videre fra samme tale som vi citerte fra. Portal: "I logene studerte man midlene til å avhjelpe forfallet som samfunnet under det gamle regime led under. I logene ble encyklopedien forberedt, dette underverk som den revolusjonære ånd på 1700-tallet utgikk fra. I logens arbeid tok den franske revolusjon utgangspunkt. " br Bernardin (33. grad) kalte revolusjonen: "inkarnasjonen av ordet frimureri. Frimureriet ga menneskeheten menneskeretts- og borgerrettserklæringen og Frankrike forfatningen av 1791. Slik legemliggjorde den sin lære i en ny sosial og politisk organisasjon. " I en erklæring fra ordensrådet fra århundreskiftet 1900 heter det: "Frimureriet var det der forberedte vår revolusjon, den største av alle folkeheltesanger som verdenshistorien har nedtegnet i sine årbøker, og frimureriet tilkommer den opphøyede ære å ha levert formelen til denne uforglemmelige begivenhet der legemliggjorde dets grundsetninger. "

 

I Portal-citatet ovenfor står et mærkelig utsagn: ønsket logen virkelig å avhjelpe forfallet, altså bøte på det? I så fall ville man jo hele det gamle regime og hjelpe det til å overleve. Men vi vet at logens mål var å styrte det, ikke på grund av forfallet, men fordi logen hadde helt andre politiske planer. Dette gir oss et glimt inn i logens indre forhold før revolusjonen. Som tidligere påpekt strømmet det høysinnede mænn til logen, idealister som bare ville forbedre, ikke rive ned - annet enn det som var råttent. De innviede høygradsbrødre måtte jatte med disse grønnskollingene, disse nyttige idioter, og late som dette også var logens mål. Her står vi med nøkkelen til bedraget 1789, denne begivenhet med dobbelt bunn, en folkelig og en frimurersk. Et skrekkeksempel på hvordan folkelige kræfter kan bli ført på avveie av et velorganisert fremmedlegeme i landet. Det godtroende godtfolk ble satt til å tjene et formål de ikke ante, som først dæmret for dem da det var for sent, eller aldri. Uten at de mærket det ble de litt efter litt smittet av frimurersk tankegods; frie ånder, forskere og oppfinnere, ble trukket inn i encyklopedismen hvor alt bare er forstandsmæssige skjemaer, og begavelse synes å kunne erstattes, ja sogar forbedres, av logikk. Under slik påvirkning mistet man troen på blodets, arvens betydning; det gjaldt bare å informere seg, informere folket. Den som har lest en hyllemeter encyklopedi er "informert" og skikket til å innta et høyere værv i staten? Materialismen førte til miljødeterminisme og en demokratisk holdning; hvis blodet er egenskapsløst, er personligheten innbildt, bare et speilbilde av samfunnsforholdene omkring. Da er ingen bedre enn sin næste; tvert i mot må de dårlige ha vært utsatt for urett og ha krav på oppreisning. Da faller all naturlig myndighet sammen og blir et utålelig diktatur. All streben samler seg om å skape et bedre samfunn, for at dette skal skape bedre borgere.

 

I vår gjennomgang av begivenhetene 1789-94 så vi at det begynte med vilje til reform av statsapparatet, overgang fra absolutt til konstitusjonelt monarki. Absolutt enevælde har aldri vært germansk skikk; hos oss i nord har kongens makt alltid vært betinget og begrenset; kongen skulle styre landet, ikke folket trælle for kongen. Revolusjonen begynte med folkets berettigede krav om ændring i dette. Men da de gamle makthavere vel var avsatt tilrev frimureriet seg denne makt, drev revolusjonen videre i en folkefremmed retning med uhørt radikalisme og endeløs blodsutgytelse. Det konstitusjonelle monarki la man hurtig bak seg, tvang igjennom republikk, endte i bolsjevisme, eller jakobinisme som det het den gang. Når man snakker om det skrekkelige i den franske revolusjon sikter man vanligvis bare til jakobinismen. Frimurerne prøver å unndra seg ansvaret for denne ved å henvise til forfatningen, forkynnelsen av menneskerettighetene, og annet med en ideell klang, frihet - likhet - brorskap. Man peker på at mange frimurere falt som ofre for jakobinernes skrekkvælde, at logene en tid sogar var forbudt, slik de også var under bolsjevismen i Russland. Dette er vildledende. Mordet på frimurerbrødre som Danton, Desmoulins, Bailly osv, lukningen av logene under jakobinervældet, var konsekvent frimurer-politikk. Klassifikasjonen av politiske syn i "høyre" og "venstre", "blå" og "rød" stammer fra den franske revolusjon, men egentlig stammer de fra logene, hvor lavgradsbrødrene samles i det "blå" frimureri, høygradsbrødrene i det "røde". Hvorfor er "brødrene" slik inndelt i grader? Fordi bare et fåtall tåler å høre frimureriets egentlige hemmelighet. Den store masse av "brødre" liksom de "profane" må settes til å tjene dets hemmelige formål uten å vite hva de gjør. Når tiden er inne for å ta et radikalere skritt enn lavgradsbrødrene er inneforstått med må disse likvideres. I tur og orden likviderte cordeliers feuillantene og jakobinerne cordeliers. "Mecklenburgisches Logenblatt", årgang 48, side 162, omtaler Lenin som "den russiske anarkist og revolusjonær Lenin, der dog er den konsekventeste foretreder for det internasjonale mureris politiske idealer i det nye Russland "

 

Dette kan man ikke si til det gode borgerskap; det må holdes dumt og omhylles av mørke så længe som mulig - inntil det er for sent å yte motstand. Hvorfor ble logene lukket? Fordi de intet annet er enn skoler hvor mænn av folket omdannes til kunstige jøder. Fordi metoden er å føre velmenende borgere bak lyset. Men når det røde mureri har erobret makten i staten og setter sin politikk igjennom? Da er logene avlegs og deres videre beståen kan bare kompromittere frimureriet, i fall de røde skulle miste makten. Det blå frimureri er bare et springbrett til rød makt og har utspilt sin rolle når den er nådd. Hva gjør man i de lavere grader som baner vei for rød makt? Man diskuterer alle ting i stats- og menneskelivet, filosoferer over alle begreper og grundsetninger, skravler dem alle i senk inntil de har mistet sin vanlige mening, er blitt tvetydige og flytende. Man ødelegger sproget som presisjonsinstrument og begrepene som redskaper for tanken. Det er det blå mureris oppgave: Å bryte ned alle normer og all folkeskikk ved hovmodig, skittviktig intellektualisme og bornert sofisteri; kritisere alt, stille spørsmålstegn ved alt, rakke ned på det, tåkelegge det, relativere, profanere. Men dette er midler til et mål; det skal oppløse den gamle orden og lamme motstanden mot frimurersk makterobring. Så snart de røde har makten i sine hænder blir logene imidlertid en fare for det nye regime, de kan komme til å undergrave det også. Altså lukkes de.

 

Det er slett ikke sant at frimureriet tar avstand fra jakobinernes skrekkvælde; tvertimot, det feires, bare ikke offentlig. Blant Johanneslogene under Stororienten av Frankrike i Paris finnes en som kaller seg "les Jacobines" (grundlagt 1925), en annen heter "1793" (grundlagt 1927). Storlogen av Frankrike på sin side har som nr 529 logen "Marat" (Paris, 1928). Høygradsbroder Jean Don erklærte på konventet til Stororienten av Frankrike i år 1929: "Jakobinernes selskap, opphavet til den franske revolusjon, er egentlig intet annet enn frimurerlogens ansikt utad. Hva jakobinerne gjorde i de 5 udødelige år 1789-94 det må også vi gjøre i farens stund. Er faren over behøver det samme store verk oss videre - for fremskrittet er vi og ingen andre enn vi. " br Starcke sier om Robespierre i boken vi har nævnt før: "Intetsteds trer den franske ånds formelle, logiske tenkemåte tydeligere frem enn på moralens område. Da Robespierre's tørre, logisk fasttømrede taler gav gjenlyd i konventet eller jakobinerklubben virket de som svøpeslag der alle motstrebende til lydighet tvang. Selvsagt er alle mennesker like, dvs når de er like godt sinnet. Bare de gode, brave, rettskafne er like, og dem påligger det å herske. Robespierre vek ikke tilbake for tanken at det i Frankrike bare fantes 300-400 tusen veltenkende borgere og at alle andre skulle miste hodet. Den samme tankegang finner vi igjen i skottemestrenes formaninger om logeledelse, og den franske høygradsregjering har aldri forlatt den. "

 

Waldemar