Strengt hemmelig : Frimureriets oppbygning og organisasjon

 http://www.solkorset.org/jodene/index.xml

Frimureriet er oppdelt i grader. Disse fordeler seg i grupper. De tre nederste gradene danner det såkalte Johannes-frimureri, og består av lærlinger, svenner og mestere. Dette er det system som foreskrives i konstitusjonsboken av 1723, og som viderefører de gamle murerlaugenes orden - dvs. gjemmer seg under deres kappe. Men over disse laveste grader finner vi det strengt hemmelige høygrads-frimureri. Mot formodning bygger ikke dette videre på Johannes-systemet og blir ett med det som i en pyramide, men høygradsvesenet bruker Johannes-frimureriet som maske og redskap - høygradsbrødrene menger seg med de uinnvidde og kamuflerer seg med dem, uten at disse vet at de er der og har en særskilt rang og makt. Lavgradsbrødrene utfører i blind lydighet sitt arbeid efter de retningslinjer høygradsbrødrene har trukket opp, uten å vite hvor instruksene kommer fra og hva de tjener, uten å vite at høygradsbroderskapet eksisterer og fastsetter programmet for logen og logene som helhet. De innviede høye brødre stratifiserer seg i mange grader - grader helt opp til 97ende er kjent - men her påtreffer vi et mylder av ulike systemer; like tallrike som Østens okkulte lærer, magiske formler og riter og symboler, og mysteriereligioner fra oldtiden. I de snaut 300 år som er gått har systemene slått seg sammen og forgrenet seg og omformet seg, i takt med den veldige intellektuelle energi som er ofret på denne uverdige avgudsdyrkelse. Er det til å undres over at dette grumsete brakkvann trakk til seg charlataner og kvakksalvere i rikelig monn? Jøden stortrivdes selvsagt i dette miljø - her var hans tankeverden i ferd med å sjalte ut gojenes, deres høye åndelighet og rene seder skrotet til fordel for hans materialisme og bigotteri. Den evig omflakkende Jøde, som så lenge hadde måttet innordne seg arisk kultur, kunne med jubel og skadefryd iaktta hvorledes eliten av (degenererte) gojer bøyet seg i støvet for hans gamle skrap, det undermål av unatur og ukultur som hans blod hadde frembragt i gammel tid.

Det som kom ut av de ørkesløse stridene var følgende systemer: Det såkalte nyengelske (herunder det såkalte eklektiske), det såkalte gammelengelske (mor til Fessler-systemet, Schrøder-systemet og det nøytrale system), York-ritus (herunder ritualene til storlogene i England, Irland, Skottland, New York og Cuba), gammel og antatt skotsk ritus (herunder det franske, hollandske, svenske, strikt observans, og det rektifiserte skotske system). Dessuten tilkommer de to utpreget okkulte, magiske, teosofisk-hebraiske systemer Mizraim-ritus og Memphis-ritus. For nykommeren virker dette overveldende og som en viltvoksende urskog - og som vanlig i jødiske anliggender bedrar skinnet. I virkeligheten er systemene fint avstemt og sammenføyet slik at de danner et hele. Hva kan da hensikten være med det tilsynelatende mangfold av innbyrdes uforenlige systemer ? Å holde på den frimurerske hemmelighet at Frimureriet er ett. Blendverket av ytre krimskrams distraherer lavgradsbroderen og utenforstående og avsporer deres tankerekker bort fra Frimureriets indre hemmelighet. Dessuten er det nyttig å kunne øve ulike yrkesgrupper og åndsretninger på måter som er tilpasset deres daglige oppgaver i samfunnet utenfor logen, slik at de gjør seg gjeldende og vinner innflytelse på logens vegne.

Spør en utenforstående hva formålet med frimureriet er, får han gjerne til svar at det bedriver veldædighet og forøvrig virker for menneskeforedling. Den nysgjerrige og eventyrlystne som lar seg verve til frimurer, oppdager for sent at innsiden ter seg anderledes. Blant den store tyske landsloges bestemmelser finner man §171, som slår fast at den som forlater logen allikevel forblir broder ("isolert broder") og er bundet av sine eder og av frimurerlovene. I den samme loges lovbok, i et avsnitt hvor ordenens mål belyses, står det å lese at de løfter brødrene avgir er bindende for alltid, og at det bånd det enkelte medlem ved sin inntreden knytter til ordenen  er ubrytelig. Med andre og enklere ord: Én gang frimurer, alltid frimurer! Man kan ikke melde seg ut! Er man først kommet inn, kommer man aldri ut igjen i det fri. Det anelsesløse menneske som trer inn i dette "menneskeforedlingens tempel" oppdager for sent at han er frimureriets fange og slave. Er det rart uvesenet er omgitt av slikt hemmelighetskremmeri og slike sikkerhetsforanstaltninger? Forskrifter og lover er så gjennomsyret av "ubetinget lydighet" og "taushetsplikter" at tankene faller på despotiske stater og forbrytersyndikater - hvor ellers finner man noe lignende? Hvilken veldædighets-organisasjon har behov for et slikt oppbud av paranoide og tyranniske lover og regler?

Å rotte seg sammen i hemmelige forbund og sverge blind lydighet overfor en fremmed makt er i mange stater forbudt - det regnes naturlig nok som forræderi - men hemmeligholdelsen har åpenbare fordeler for Logen: Hvis offentligheten ikke er oppmerksom på Frimureriets utbredelse og betydning, så kan f.eks. landets to dominerende politiske partier ha ledere som begge er Frimurere, aktor og forsvarer i en rettssak kan begge være det, fagbevegelsens og arbeidsgivernes ledere kan begge være det, landets representant i forhandlinger med en fremmed makt kan bli sittende ansikt til ansikt med en Broder, osv.. Er folk blinde for Frimureriets nærvær så vil de finne dette i skjønneste orden. Logens makt utøves altså best i ly av nattens mulm og mørke - skulle en lysstråle bane seg vei inn til Brødrenes verksted, skulle edderkoppnettet bli synlig for utenforstående, om så bare et øyeblikk, så er virksomheten kompromittert og Logen bragt i forlegenhet. Derfor er det så viktig å befeste tausheten.

For å få brødrene til å tie tvinger man dem til å sverge eder. Under oppløpet til Det Tredje Rike falt noen av tekstene i forskeres hænder og offentlighetens søkelys foranlediget at man enkelte steder henfalt til en til synes mer harmløs seremoni. Men denne forordning er liksom alle andre diktert av hensiktsmessighetshensyn og innebærer nok et maskeskifte og ingen substansiell reform. I Frimurer-katekismene er det støtt tale om eder, og på spørsmålet hvorledes lærlingen har forpliktet seg overfor Logen, foreskrives ham uttrykkelig svaret "Ved en fryktelig ed!". Hvilken betydning har eden for lærlingen eller broderen som sverger den? La oss lese artikkel 7 fra Den store Svenske Landsloges grunnlov: "Bryter en broder taushetseden som han avla Ordenen ved sin første inntreden, ved å åpenbare for profane [ikke-brødre] eller brødre av lavere rang noe av det han betroddes av Ordenen, på hvilket vis det enn skjer, så skylder han rettmessig å lide den dom han ved edens avleggelse selv underkastet seg og overlot til en ukjent og hemmelig Broder å fullbyrde. Usikker for de hevnende hænder vil han være, hvor enn på jordkloden han ferdes og hvor rettskaffne og ekte frie og antatte Brødre befinner seg og virker."

Er dette en velegnet måte å foredle mennesket på? Er det uttrykk for en sann veldædighetsånd? Det minner mer om bolsjevik-terror, spør du meg. Men vi står bare i forværelset til Logens skrekk-kammer. Hva går disse edene ut på da? La oss lese Johannes-frimurer-lærlingenes ed slik den står nedtegnet i Broder Robert Fischers "lærlingskatekisme": "Jeg .... sverger høytidelig og oppriktig, av fri vilje, i den Allmæktige Guds og denne ærverdige, den hellige Johannes viede Loges nærvær, at jeg skal hele og dølge Frimureriets hemmelige skikker og aldri røpe hva meg nu eller senere betros for andre enn ekte, rettmessige Brødre og i ekte, lovlige Loger av Brødre og Svenner, hvilke jeg først efter streng og tilbørlig granskning har anerkjent som sådanne. Jeg sverger ennvidere at jeg aldri skal skrive, trykke, skjære, male, tegne, risse, eller gravere, eller foranledige at så skjer - på noen bevegelig eller ubevegelig gjenstand under himmelen - noe som ligner det minste på et tegn eller en bokstav og dermed kunne leses eller forstås, hvorved noen urettmessig kunne bemæktige seg den hemmelige kunst. Alt dette sverger jeg med fast og urokkelig besluttsomhet å holde, uten tvilrådighet, hemmelig forbehold eller indre forstillelse, under ingen ringere straff enn at min strupe skal skjæres over og min tunge rives ut og senkes i sanden ved fjære et kabeltaus lengde fra land, hvor flo og fjære veksler to ganger om døgnet. Så hjelpe meg Gud og holde meg standhaftig i denne min lærlingsprøvelse."

Jeg håper leseren er rystet. Denne ydmykende og selvutslettende ed er ikke hentet fra en gammel sjørøverroman; den sverges i det du leser dette av nye rekrutter, som oftest noen av de rikeste og mæktigste mænn i landet. De overgir seg dermed til trælldom under en fremmed og hemmelig makt, sviker sitt folk og utleverer det og deg til den samme makt. Denne trælldom står ingenlunde klart for den nybakte frimurer, fordi han er uvitende om symbolikken i den tekst han reciterer. La oss ta tak i dette kabeltauet. Grønnskollingen ser i dette bare en farverik og gammelmodig måte å uttrykke seg og understreke alvoret på. Han står utenfor høygradsbrødrenes hemmelige sirkler med deres esoterikk og ord- og symboltydningslære. For å få innblikk i denne må vi ty til skriftene som er myntet på høygrads- og okkultfrimurere og ingen andre. Et slikt verk er "The beginning of Masonry", en samling på 40 skrifter i nyopplag om skjulte mysterier, redigert av Frank C. Higgins. På side 87-89 finner man en avhandling med overskriften "The Cable Tom". Her finner man følgende opplysende redegjørelse: "Numerous monuments of antiquity attest the long-established usage of leading captives before their conquerors or judges by means of cords attached to various parts of the body. This was a mark of degradation of the victim and contributed to the exultation of the victor. Assyrian, Babylonian, Egyptian and other sculptures of great age exhibit long defiles of prisoners, led in triumph by cords about their necks or even passed through nostrils; white ancient Mexican monuments show that the tongues of prisoners were frequently slit to receive a cord by which they were haled before the monarch." Så er den rette tolkning av kabeltau-symbolet blottlagt: Ved frimurereden lar lærlingen seg kneble - kabeltauet trekkes gjennom hans tunge - og skulle han bryte sin taushet så blir tungen revet ut efter kabeltauet og senket i havet så langt fra land som tauet når; på bunnen av dette glemselens hav, begravet i sanden, skal tungen ligge og overskylles av flo og fjære inntil alle spor er utvisket.

Kabeltauet er symbolet på frimurerens trælldom. Efter dette trekker man ham dit Logen til enhver tid har bruk for ham, eller bare for å ydmyke ham og påminne ham om fangenskapet. Mordtruslene lærlingen bringer over sitt eget hode når han uttaler eden er like grotesk men ulikt utformet innen de ulike systemer. Det gammelskotske system utmaler dem slik: "... at man brenner mine lepper av med glødende jern, hugger av min hånd, river min tunge ut, skjærer over strupen, og endelig klynger kroppen opp i skjendsel over min utroskap under opptaket av en ny Broder, for så å brenne den og spre asken for vind og vær slik at intet spor blir kvar av mitt forræderi..." Er det ikke en rørende menneskekjærlighet der stråler mot oss fra Frimurer-ritualene? Hvor foredlende de virker på menneskesinnet! Det er som å høre den barmhjertige Samaritan tale, ikke sant? De stakkars Jødene som ellers kjederøker humanitets-floskler og blåser dem i fleisen på oss Gojer - bak lukkede dører får pipen en annen låt. Denne ed, som ovenstående er hentet fra, er gjengitt i boken "Sarsena oder der vollkommene Baumeister" (Sarsena eller den fullkomne byggmester) som først utkom i 1817; den forekommer også i frimurer-historikeren Dr. Krauses verk fra 1820/21. I frimurer-tidsskriftet Latomia av 1869 er mordtruslene slik formulert: "Ved minste skramme som tilføyes min Ed skal mitt hode falle, skal mitt hjerte, mine tænner og innvoller rives ut og senkes i havet, kroppen brennes og asken strøs for alle vinder, min hele Væren og alle mine tanker utslettes fra samfunnet av mennesker og murerbrødre." Lignende uhyrligheter finner man i alle slike eder.

Det frie, sedelige menneske lover aldri å tie om noe før han eller hun vet hva det er og hvorfor det er berettiget. Men frimurer-broderen er en slave og har ingen moralske innvendinger mot det arbeid han blir satt til å utføre; han spør ikke efter formål og hensikt, men lystrer i blind lydighet som arbeidshesten på åkeren. Den som blir frimurer mister sin sedelighet og derfor sin menneskelighet. Frimureren er et æreløst umenneske. Det illustreres godt av den ed Logene i Amerika avkrever den vordende svenn: "... uten å mukke fullbyrde også forefallende befalinger, forutsatt at dette skjer innenfor mitt kabeltaus lengde eller mitt svennearbeids firkant og vinkel." Frimureren holdes i bånd som et husdyr og settes i sving uten selv å vite hva han gjør. Han er det ekstreme tilfælle av et samvittighetsløst og ansvarsløst undermenneske. Skulle han noensinne bli stilt for retten anklaget for forbrytelser, vil hans svar til hvert anklagepunkt lyde: "Jeg visste ikke hva jeg gjorde". Men vi vet hva han gjør! Han bringer "hedningene" den straff som Jødenes hevnergud Jahve lovet dem i Torahen, Joel's bok kap. 4 vers 2 og 12: I dalen Josaphat skal Jahve tyne alle hedninger (ikke-jøder), og den som forråder Logen og Salomos tempel og "den kongelige kunst" skal se sine innvoller revet ut og lempet over venstre skulder, for så å bringes til Josaphats dal hvor gribbene vil fortære dem.

Frimurerlogen barrikaderer seg bak en mur av taushet, mørklegger sin indre virksomhet for utenforstående. Når Logen er så besatt av å hindre kommunikasjon med omverdenen - "de profane" - så må vel dette ha en årsak? Hva kan den være annet enn ønsket om å bære et skinn som bedrar, opprettholde et ansikt utad som er falskt og villeder om Frimurerordenens indre vesen? Logen vil at vi skal ta den for en veldædighetsforening. Er dette da bare en maske? I det tyske frimurer-tidsskrift "Die Bauhütte" (bygghytten), Berlin 1872, står følgende å lese: "Hvis Logen noensinne utøver veldædighet så skjer ikke det av medlidenhet med de trængende, men betraktes kun som passagertoll eller legitimasjonsgebyr til omverdenen." Disse ord var nettopp ikke ment for våre ører, og lar seg neppe misforstå! Utsagnet er på ingen måte enestående i sitt slag. I månedstidsskriftet "Latomia" for frimurere, juli 1865, forsikrer mestrene sine svenner: "Beskjeftigelsen med veldædighet tjener hos Murerne kun til å dekke over annen virksomhet." Tidsskriftet til Den symbolske Storloge av Ungarn skriver likeens i juli 1911: "Sett i omløp det omkved at Frimurerlogene er veldædighetsforeninger. For å drive veldædighet trænger man da ikke å iføre seg lendeklede og bånd." Så kommer i samme kilde noen oppklarende setninger: "Nei, vi bygger fundamentet til en ny samfunnsordning. Vi trænger det hemmelighetsfulle for samholdets skyld. Veldædigheten er kun en dekkmantel som man kaster av seg så snart den ikke lenger er nødvendig. Løftet om hemmeligholdelse hadde ingen fornuftig mening hvis det bare handlet om veldædighet, de fryktelige frimureredene var ikke nødvendige." Denne ungarske Loge ble i 1920 forbudt av den Nasjonale Revolusjons regjering, fordi den var - bolsjevistisk!

Som nevnt innledningsvis er lavgradsbrødrene ikke annet enn lydige redskaper og fåreskinn for de innviede høygradsbrødre. I de eder disse siste avlegger betones tausheten overfor brødre av lavere grad. Under opptaksseremonien til 4. grad i den Skotske Ritus legges en løkke om halsen på aspiranten for å innprente ham den død som venter hvis han skulle bryte eden. I denne ritus' 18'de grad gir frimureriets jødiske ånd seg tilkjenne ved at de for kristne hellige bokstaver INRI - Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum (Jesus fra Nazareth Jødenes Konge) - som ble risset inn på korset over den fastnaglede Jesus, nu tydes som "Igne Natura Renevatur Integra" (gjennom ild fornyes naturen). Jo høyere opp i gradene man kommer jo flere biter i dette pusslespillet blir man betrodd. I 30.grad slås man til Ridder Kadosch, hvilket på hebraisk betyr "Den Hellige". Opptaksseremonien foregår i tre forskjellige rom. I første rom blir nykommeren seg fortalt at "Ingen er her som ville bistå Dem; den som trer inn legger alt håp bak seg." Han får å vite at Frimureriet er nær beslektet med Tempelridderordenen og viderefører dens tradisjoner. Eden han her sverger bærer preg av tempelordenens bestrebelser og siktemål: I lett forkledning forplikter han seg til å beskytte tempelridderligheten, undergrave kirkens lære, underkjenne det Ariske Menneskes holdninger, og utslette stat og kirke. Når man skreller av talemåtene og trænger inn til budskapets kjerne, kommer Bolsjevismen til syne - eller for å benytte den eldre betegnelsen, Jacobinismen. I annet rom avhylles flere av disse gåter og Jacob av Molays død blir navet som hatet mot det bestående spinner rundt. Den brutale politiske intensjon er tydelig nok, men parfymeres ennu av idealistiske fraser om kamp mot despoti og tyranni. En ny ed sverges. I tredje rom fullføres så templerhistorien og broderen hengir seg med ord og fakter til politisk og åndelig revolusjon. Han forestilles en krone (kongekrone) og bys å rope "Ned med despotismen!" i det han svinger sverdet. Han forestilles en tiara (pavekrone) og bys å rope "Kamp mot bedrag og åndelig tyranni!" idet han på ny svinger sverdet. Dette er ikke, hva man kunne tro, et oppgjør med en bestemt teologi og en bestemt statsskikk - det er en krigserklæring mot enhver tro og enhver statsorden. En siste ed sverges - til ære for den "Store Byggmester" - og klinger som et manifest for verdensrevolusjon. Den marxistisk-jødiske sammensvergelse lyser mot en. Fanatismen er påtagelig. Disse opplysninger om opptaket i 30'te grad stammer fra en hemmelig lovbok for "den gamle og antatte skotske ritus", revidert under en konferanse for de øverste råd i Lausanne i 1875.

Det er på sin plass å si noe mer om Tempelridderordenen, siden den spiller en så betydelig rolle for høygradsfrimureriet. Den ble stiftet i år 1119, altså noen år efter det første korstoget, angivelig for å beskytte kristne pilegrimer i Palestina. Da korstogsånden sluknet på 1200-tallet sto man igjen med en del organisasjoner som hadde overlevd seg selv og mistet sin eksistensberettigelse. Tempelridderne var en forkommen orden som hadde latt seg friste og forvillet seg bort fra den smale vei, i armene på Mammon. Den mottok rike gaver i ung alder og drev siden handel og syslet med gods og gull. Under navnet "fattige kampfeller for Kristus og Salomos' tempel" hopet den opp veldige skatter og nådde en maktstilling som truet kongedømmet og undergrov pavens autoritet. I årene 1307-1314 tilintetgjorde kong Philip den Vakre av Frankrike og pave Clemens V i fellesskap ordenen og brente dens siste stormester Jacob av Molay på bålet. Denne Jacob av Molay er en av de helligste skikkelser i høygradsfrimureriets symbolikk. Under Frimurer-revolusjonen (!) i 1789 kalte de ytterliggående revolusjonære seg Jacobinere, og som hevn for Jacobs død måtte Ludvig XVI bestige Giljotinen. Det svenske frimurersystem er halvveis Templer-Ritus og er det som brukes i Norge.